Det såkalte EØS-utvalget la i januar i år fram en massiv utredning som inneholdt en samlet vurdering av Norges avtaler med EU. Hans Skoie mener at rapportens drøfting av forskning er mangelfull og ukritisk, og ikke innfrir det ambisiøse mandatet for utredningen.
HANS SKOIE, PENSJONIST
EØS-avtalen fra 1994 inkluderer norsk deltagelse på FoU-området. Selv om Roma-traktaten ikke legitimerte forskning i EU-regi, fikk slik aktivitet etter hvert betydelig innpass. I Lisboa-traktaten fra 2009 ble forskningssamarbeidet også traktatfestet. EØS-utvalget har drøftet Norges forskningssamarbeid med EU i et samlekapittel i sin rapport med tittelen «Andre viktige samfunnsområder»; her er forskning behandlet sammen med høyere utdanning, og de to temaene er viet kun 14 av utredningens mer enn 900 sider.
I Utenriksdepartementets generelle mandat for utredningen heter det at det dreier seg om en «forskningsbasert» utredning. Utvalget skal foreta en grundig og bredest mulig gjennomgang av EØS-avtalen og konsekvensene av avtalen på alle samfunnsområder. Utvalget skal ledes av forskere med høy faglig troverdighet, og det skal gis rom for brede og kritiske faglige vurderinger. Utvalget skal legge vekt på både beskrivelser og vurderinger. Etter min mening oppfyller ikke utvalgets gjennomgang av forskningssamarbeidet dette ambisiøse mandatet.
Sterk vekst i EUs forskningsengasjement
EU-forskningen har i løpet av 20 år ekspandert betydelig både i omfang og bredde. Anvendt forskning dominerte lenge engasjementet. I 2005 lanserte EU The European Research Council (ERC) etter sterkt påtrykk fra kjente universitetsforskere. Dermed ble EU også involvert i grunnforskning. Kort summert er EUs mål, med sin sterke satsing på forskning, å:
- bidra til å løse og belyse EU-relevante problemer gjennom samarbeidsprosjekter (f.eks. energi). Det kan også gi raskere og bedre resultater.
- styrke fremtidig europeisk næringsliv, økonomi og internasjonal posisjon generelt og særlig den såkalte «europeiske dimensjon».
- øke EUs samlede FoU-ressurser økonomisk og personellmessig for å kunne konkurrere globalt. Det ansees spesielt å være nødvendig for å redusere det industrielle og teknologiske gapet til USA. «Europe is lagging behind.»
Ved inngangen til det nye årtusenet tok EU initiativ til en sterk utvidelse av FoU-engasjementet. De organisatoriske endringene var store. Et europeisk forskningsrom (ERA) ble blant annet lansert. I Lisboa-erklæringen fra 2000 het det sågar at EU innen ti år skulle bli verdens mest konkurransedyktige og dynamiske økonomi. Interessant nok hevdet president Bush samtidig at «the United States is not to be surpassed or equalized in any field – military or otherwise». Den internasjonale konkurransen og konfrontasjonen er åpenbar.
Sterkere EU-innflytelse på nasjonal FoU-politikk?
I Lisboatraktaten som trådte i kraft i 2009, er forskningssamarbeid tema for et eget kapittel (XIX), bl.a. med ambisiøse, men flertydige formuleringer om koordineringen av medlemslandenes forskningsinnsats. Forskning skal være et såkalt «område med delt kompetanse»: Der EU engasjerer seg, har medlemslandene fortsatt full rett til å utøve nasjonal aktivitet («kompletterende aktivitet»). Problemet oppstår når traktaten samtidig pålegger medlemslandene å koordinere sine FoU-aktiviteter med unionens, «so as to ensure that national policies and union policy are mutually consistent» (art 181). Dette er i dag en omdiskutert formulering. Det felleseuropeiske forskningsområdet (ERA) har fått eksplisitt plass i traktaten (art. 179), og ifølge art. 182 kan unionen «adopt all measures that it deems necessary to achieve ERA». Men EØS-utvalget kommenterer overhodet ikke de viktige nyskapningene i Lisboatraktaten.
I utvalgets oppsummering heter det at EØS-avtalen har sikret forutsigbarhet og like betingelser for deltakelse i transnasjonale forskningsprosjekter. Returandelen er stor, men den samlede gevinsten av tilbakeføringen er mange ganger større enn strømmen av kroner og øre. Påstanden om «mange ganger større» er ikke empirisk belagt. Norske myndigheter har på linje med de fleste land nøyd seg med «å få kontingentpengene tilbake» – altså noe helt annet. Dessuten har EU nylig gitt uttrykk for en viss skuffelse med hensyn til resultatene av den anvendte forskning som har vært gjennomført, og Kommisjonen har uttalt at avstanden til USA nå er økt til tross for mangeårig EU-innsats.
Utvalget konstaterer at europeiseringen i norsk forskning har gått langt. Det er riktig. Men det innebærer også at de faglige kontaktene utenfor EU er redusert – bl.a. til USA, hvor mange norske forskere har fått forskeropplæring/forskeropphold i etterkrigstiden. Det har vært realisert med både norske og USA-midler (Marshall- og Fulbright-midler bl.a.). Statsråd Clemet var bl.a. opptatt av dette problemet.
Utvalget mener «Barcelona-vedtaket» om at 3 prosent av BNP skal gå til FoU er et eksempel på at EU inspirerte den norske regjeringen til å kopiere EUs vedtak. I dag skulle nok mange – også i regjeringen – gjerne vært vedtaket foruten. Det var et mål av dubiøs prinsipiell verdi og skuffet mange.
Viktige politiske spørsmål er ikke drøftet
Debatten om EU-forskningen i Norge har vært beskjeden, sier utvalget. Det er riktig. Mange viktige spørsmål ble riktignok reist i starten. Forskningsrådene, et statssekretærutvalg og en stor konferanse i Ingeniørenes Hus drøftet imidlertid saken relativt inngående (jf. Internasjonal Politikk, nr. 4, 1996). FoU-samarbeidet fikk etter hvert en betydelig støtte hos norske myndigheter. Samtidig gjør det seg gjeldende en viss frykt for at vår deltagelse skal bli for ressurskrevende – og at en for stor andel av vår forskningsstyring blir overført til Brussel. Myndighetene har samtidig understreket at det bør være balanse mellom vår nasjonale og internasjonale innsats. I forskningsmeldingen fra 2009 ble spørsmålet om arbeidsdeling for alvor understreket. Her heter det blant annet: «EUs rammeprogrammer utgjør etter hvert en vesentlig del av norsk forskning. Dette gjør det nødvendig å se prioriteringene i EU-forskningen mer i sammenheng med prioriteringene i norsk forskningspolitikk.» I komiteinnstillingen var de tre opposisjonspartiene Venstre, KrF og FrP vesentlig krassere: «Meldingen går svært lett over ekspanderende EU-forskning med en altomfattende europeisk forskningspolitikk, hvor Norge med sitt bidrag slutter seg til de beslutninger som tas i Brussel. Tidvis overkjøres nasjonale målsettinger og fokuserer på en forskning som gir merverdi for Europa, men ikke nødvendigvis for Norge og norske interesser.» Både regjeringens og mindretallet i komiteens engasjement er her nytt, men EØS-utvalget kommenterer ikke dette.
Ambisjonen om en sterk koordinering av felles europeisk forskningspolitikk ser i beste fall ut til å bli utsatt. Nå skal forholdet mellom «det regionale, nasjonale og EU-nivået» drøftes. Forslaget om å finansiere en del større programmer nasjonalt kan derimot bli et viktig nytt tiltak. Men budsjettdekningen kan samtidig bli vanskelig i mange land. For Norge vil en slik supplerende samarbeidsmodell med vekt på såkalte JPI-programmer nok fortone seg fordelaktig. Vi kan i større grad få herredømme over de tematiske valg, samarbeidspartnere og ressursene vi satser («meny-prinsippet»). Vår samarbeidsprofil med EU får et noe mindre innslag av overnasjonalitet, samtidig som EU-forskningen i større grad møter våre nasjonale behov – slik forskningsmeldingen fra 2009 etterlyste. Vil det at EU introduserer en såkalt «variabel geometri» på forskningsområdet, i større grad åpne for at Norge kan velge samarbeidsprosjekter fra «en meny» slik vår preferanse var i 1994? Denne muligheten står også ukommentert fra utvalgets side.
Gjennomgående ukritisk
Mandatet for utredningen er meget ambisiøst. Det skal som nevnt dreie seg om en «forskningsbasert» utredning – et prestisjefullt og diffust begrep. Utredningen er lite presis på flere punkter, og andre viktige spørsmål står ukommentert. Kritiske elementer er så godt som fraværende, slik Dag Seierstad sier i sin dissens («gjennomgående ukritisk»). Utvalget bemerker at det foregår et omfattende europeisk ordskifte om forskningens rolle og organisering i EU og Europa. Ut over denne bemerkningen viser utvalget ikke til slikt materiale. Bakgrunnsrapporten er hovedsakelig av tilbakeskuende karakter. Den behandler forskning og høyere utdanning under ett – noe som gjør fremstillingen unødig komplisert. Det er også uheldig ettersom utdanning ikke hører til EUs fellesanliggender.
Utredningen kan derfor neppe karakteriseres som verken bred eller kritisk. Flere sentrale punkter berøres ikke, bl.a.: Hva er konsekvensene av vår relativt ensidige internasjonale FoU-satsing i EU? Hva innebærer det for temaer og politikk? Hvorfor er ikke Lisboa-traktatens forhold til forskning behandlet og fortolket?