På et arrangement i Stavanger forsøkte antitrans-aktivister å kamuflere sine ytterliggående standpunkter under dekke av akademisk ytringsfrihet. Norsk akademia må ikke bli en arena for pseudovitenskap og hat.
Av Per Koch, redaktør i Forskningspolitikk
Arrangement med slagside
Det ser ikke bra ut: Få dager før Pride-måneden startet var Universitetet i Stavanger medarrangør for et arrangement der en «kjønnsidentitetskritisk» antitrans-aktivist ble invitert til en paneldebatt, og der målet helt klart var å sette transaktivister på plass. I panelet “Den store kanselleringsdebatten – hvem bør kanselleres og hvorfor?» fikk Kamilla Aslaksen, førsteamanuensis fra Høgskolen i Innlandet fikk fritt spillerom til å fremstille seg selv som offer, mens de utfordringene transfolk står overfor ble forbigått.
Arrangementet «Vitenskapens uavhengighet og forskningens troverdighet» var en del av den såkalte Wonderful World-festivalen.
Festivalleder Jan Inge Reilstad hadde invitert transfolk til arrangementet, men enhver som har lest hans innlegg i Stavanger Aftenblad vil se at formålet med arrangementet ikke var en åpen, fordomsfri og forskningsbasert diskusjon om transfolk og ytringsfrihet. I innlegget presenterte han antitrans-retorikken i hele sin bredde, baksnakket navngitte transfolk og fremstilte transfobene som ofre. Det er ikke rart at FRI holdt seg borte.
| Pressens faglige utvalg uttaler at publiseringen av denne artikkelen var i strid med Vær Vasom-plakatens paragraf 4.14 (adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger). PFUs vedtak er lagt ut her. Du kan lese Forskningspolitikks kommentar til vedtaket her. |
Wonderful World arrangementets banner.
Til Dagen sa Reilstad at «vi ønsker friksjon og uenighet, ikke koseprat og dialogpjatt». Da er det åpenbart ikke så farlig at transfolks sikkerhet og levekår står på spill. Politiet stiller nå med vakt på Pride-arrangementer i Stavanger.
Festivalen ble talerør for ekstreme standpunkter
Professor Anne Kalvig fra UiS deltok i panelet om «Kjønn og nye virkelighetsbeskrivelser», der hun benyttet anledningen til å feilkjønne transfolk. Hun er nestleder i den norske avdelingen av Women’s Declaration International (WDI, tidligere kjent som WHRC), en organisasjon som har som formål å utrydde «transgenderism», dvs. transfolks mulighet til å beskrive sine egne liv og forsvare sine rettigheter. Aslaksen og Kalvig har publisert en rekke artikler sammen – blant annet i Khrono, Aftenposten og Morgenbladet – der de angriper transfolk.
WDI fremstiller seg selv som en kvinnerettighets-organisasjon, men bruker nesten all sin tid på å forfølge transkvinner.
Disse «kjønnsidentitietskritiske» feministene (også kjent som «transeksluderende radikale feminister» eller TERFer) er del av nettverk av organisajoner fra både ekstremhøyre og ekstremvenstre.
Disse nettverkene har blant annet lyktes i å få flere amerikanske stater til å forby helsetilbud til transkjønnede barn og ungdom, straffeforfølge transfolk som bruker offentlige toaletter som svarer til deres eget kjønn, og som nå også truer foreldre og leger som hjelper transbarn med fengsel. I noen stater kan foreldrene til og med miste barna sine.
Michael Knowles, taler på den konservative og Republikanske CPAC-konferansen i mars, speilte budskapet fra WDI da han sa at «Transgenderism must be eradicated from public life entirely.» Målet for alle disse aktivistene er å tvinge alle transfolk tilbake i skapet. Å «utrydde transkjønnismen» innebærer i praksis å forby det språket som gjør det mulig å forklare og forsvare transfolks identiteter.
Hatposting i sosiale media har gått rett i været det siste året, og transfolk og transbarn frykter nå for sine liv i mange land. Dette er en direkte konsekvens av organisert misinformasjon og falske nyheter. Konsekvensene lar ikke vente på seg.
I USA ser vi at transfolk og familier med transbarn flykter fra Republikansk-kontrollerte stater, ettersom det ikke lenger er mulig for dem å leve åpent og trygt der. I noen stater får selv ikke voksne transfolk som har transisjonert tilgang på hormoner. De skal tvinges til å detrasisjonere. Regimer i land så forskjellige som Russland, Uganda, Ungarn og Storbritannia arbeider nå for å frata transfolk rettigheter og beskyttelse, som oftest med de samme argumentene som de WDI fremmer.
WDIs standpunkter har ikke rot i vitenskapen – eller virkeligheten
WDI driver med systematisk mobbing av transfolk både i media og i politiske settinger. Ofte bruker de hersketeknikker som i sin tid ble brukt mot fargede og homofile («Groomers!»). Norske WDI-medlemmer troller transfolk i sosiale media, med blant annet feilkjønning, perversjons-anklager og hån. Lederen av WDI Norge, Christina Ellingsen, har til og med latt seg intervjue av Tucker Carlson på Fox News, hvor hun ga sitt bidrag til ekstemhøyres propagandamaskin.
WDIs norske leder Christina Ellingsen støttet aktivt opp under Tucker Carlsons transfobiske aktivisme ved å delta på Fox News. I motsetning til hva skjermbildet sier, risikerte ikke Ellingsen fengsel for å si at «menn» ikke kan være lesbiske. Hun ble etterforsket for hatefulle ytringer mot en transperson.
I det hele tatt har verdensbildet deres ikke rot i virkeligheten. Transkvinner overfaller ikke ciskvinner på dametoalettet. Det er cismenn som er den reelle trusselen. Ikke desto mindre ligger denne imaginære trusselen til grunn for mye av WDIs og andre «kjønnsidentitetskritiske» organisasjoners propaganda. Formålet er å ydmyke, stigmatisere og støte ut transkvinner.
All seriøs forskning på kjønnsinkongruens og kjønnsdysfori viser at disse fenomenene er reelle, at transfolks identiteter er virkelige og at de får det langt bedre om de får lov til å leve sine liv som seg selv.
Av dem som transisjonerer er det bare mellom en og fire prosent som angrer seg, og de gjør det som oftest på grunn av transfobien som omgir dem. Ikke desto mindre sprer WDI løgner om at den behandlingen som gis til voksne og barn med kjønnsdysfori er farlig, og det på tross av at alle seriøse organisasjoner for forskning og helse sier det motsatte. Disse organisasjonene forsvarer også transfolks rett til å leve som dem de er.
Professor Elisabeth L. Engebretsen ved UiS har skrevet en interessant fagartikkel om denne bevegelsen. Hun sier at den norske antikjønns-kampanjen med tilhørende bevegelser må tas svært alvorlig, siden de representerer «et reaksjonært tilbakeslag for grunnleggende menneskerettighetsprinsipper og til og med for selve demokratiet.» (Min oversettelse)
Den anerkjente filosofen og kjønnsforskeren Judith Butler mener TERFene er en del av en større «antikjønns-bevegelse». Hun sier at denne antikjønns-bevegelsen representerer et av «de dominerende uttrykkene for fascisme i vår tid».
De norske «kjønnsidentitetskritiske» aktivistene har liten støtte. Mer enn 60 prosent av norske kvinner har et positivt syn på transpersoner. Cathrine Linn Kristiansen, leder av Kvinnefronten, tar fullstendig avstand fra TERFene. Ikke får de støtte fra mange lesbiske kvinner heller. En britisk undersøkelse viser at 96% av lesbiske briter støtter transkvinner, sannsynligvis fordi de kjenner igjen undertrykkende fordommer når de ser dem.
Hvordan bør dette viktige og vanskelige temaet håndteres?
Vi kan ikke diskutere transkjønnedes liv og ytringsfrihet frikoblet fra den politiske og kulturelle konteksten. Hverken akademikere eller journalister kan ignorere det faktum at fordommer mot transfolk nå blir brukt av ekstremister og fascister verden over til å skru klokken tilbake til en tid der kvinner, fargede, skeive og transfolk var – i beste fall – annenrangs borgere.
Det er ikke uten grunn at nynazister nå møter opp på arrangementer for å forsvare «kjønnsidentitetskritiske» aktivister. Da hjelper det ikke om aktører som WDI selv ikke deler høyreekstremistenes verdensbilde. De bidrar aktivt til den samme undertrykkelsen.
Transfobene vil gjøre transdebatten om til en diskusjon om ytringsfrihet (selv om media ironisk nok er full av antitrans-aktivister som klager over at de ikke blir hørt). De vet at en synliggjøring av transfolks levekår og sosiale utstøting vil gi oss en debatt om forfølgelse og undertrykking i stedet. Den kommer de dårlig ut av.
LHBT-aktivisten Brita Møystad Engseth har gått kraftig ut mot de norske TERFene. Foto: Hallgeir Vågenes/VG.
Den lesbiske LHBT-aktivisten og feministen Brita Møystad Engseth har hudflettet dem hun kaller «mørkekvinnene»:
«Raseriet kom like mye fra den åpenlyse transfobien som fra irritasjonen over hvordan de bruker kanselleringskultur som et skjold. Transfobene sier at vi må verne om ytringsfriheten, men de har ikke noe problem med sin ytringsfrihet. Det de derimot forsøker å gjøre, er å begrense ytringsfriheten til andre.»
Hun har rett. Arrangementet i Stavanger var også helt klart et forsøk på avlede folks oppmerksomhet fra det virkelige problemet: transfobien som en del av en reaksjonær bølge av hat. Transfobene ønsker å ta offerrollen i en debatt om ytringsfrihet. Slik kan de fremstille transaktivistene som de virkelige skurkene, fordi transaktivistene er freidige nok til å forsvare transfolk mot dem som nekter for at deres liv er virkelige.
Merk at dette ikke har noe med debatten om forskningens frihet å gjøre. Ingen av WDIs norske aktivister er eksperter på kjønn eller kjønnsinkongruens. Det de ønsker er å bruke sin akademiske status til å gi sine egne fordommer legitimitet. Den legitimiteten er det ingen grunn til å gi dem.
Det er derfor trist at Khrono publiserte en reportasje fra arrangementet som ikke nevner WDIs bruk av psysisk vold mot transfolk med ett eneste ord og som heller ikke satte det som skjer nå inn i en bredere politisk og kulturell kontekst.
Det er håp for UiS-ledelsen
Hva med Universitetet i Stavanger? Jeg spurte kommunikasjonsdirektør Vibecke Lykke Olsen om den rollen universitetets ledelse har hatt når det gjelder dette arrangementet. Hun svarte at «Ledelsen ved UiS har ikke vært involvert i planleggingen av programmet og UiS som institusjon befatter seg ikke med de redaksjonelle vurderingene for festivalen.» Jeg velger derfor å tro at UiS-ledelsen ikke støtter det som har skjedd.
Men jeg tror de bør de bør være mer på vakt i fremtiden. UiS sine medlemmer av redaksjonsrådet og programrådet klarte åpenbart ikke å avverge denne fadesen. På Facebook presenterer UiS til og med Wonderful World som «en festival som skal vokte og stimulere den frie og saklige samtalen!» Det klarte festivalen åpenbart ikke.
Topp foto: Sergey Ko
Endring av 15. juni: I en tidligere versjon av denne artikkelen stod det at Kamilla Aslaksen er i WDI, noe Aslaksen benekter. Det er gjort en mindre endring i teksten som reflekterer dette. Aslaksen jobber imidlertid tett sammen med medlemmer av WDI, og har blant annet publisert angrep på transfolk sammen med Kalvig i Khrono, Aftenposten og Morgenbladet. Hun er grunnlegger av en kjønnsidentitetskritiske organisasjonen for forskere, Sigerdriva, sammen med WDIs nestleder. Hun har også undertegnet WDIs erklæring, publisert på WDI Norges egen hjemmeside. Endring av 25 oktober: Skillet mellom de to paneldebattene i Stavanger er tydeliggjort.