Den økende kompleksiteten i innovasjonssystemet og i forsknings- og innovasjonspolitikken utfordrer universitetenes roller og posisjon i kunnskapssamfunnet. Samtidig er universiteter og høgskoler (UH-sektoren) viktige premissleverandører for å lykkes med den krevende omstillingsprosessen den norske økonomien står overfor. Hvilken plass skal denne viktige rollen ha i det nye styringssystemet som regjeringen jobber med i disse dager?
Av Aris Kaloudis, professor, NTNU
Hvordan bidrar universitetene til innovasjon i næringslivet og offentlig sektor? Dette var temaet for en rapport NTNU initierte og overleverte kunnskapsministeren for temmelig nøyaktig ett år siden.[1]
Tematikken aktualiseres i disse dager av arbeidet med en kommende stortingsmelding om styringspolitikk for universiteter og høgskoler som skal ferdigstilles våren 2021.
Meldingsarbeidet berører blant annet resultatstyring, styringsdialog, finansieringssystemet og konkurransearenaene. I denne sammenheng er det verdt å minne om hovedkonklusjonene i NTNU-rapporten, som direkte og indirekte berører flere av disse styringsdimensjonene.
Relevant litteraturstudie
Rapportens hovedanliggende var å identifisere sentrale funn fra forskningslitteraturen om hvordan universitetene bidrar til innovasjon. Et sentralt funn er at universitetene omsetter forskningsbasert kunnskap til innovasjon og verdiskapning i samfunnet gjennom flere kanaler.
De viktigste av disse kanalene er direkte forskningssamarbeid med industrien, forskningssentra der næringsliv og offentlig sektor er sentrale aktører, studentbasert innovasjon, TTO-aktiviteter og naturligvis gjennom forskningsutdanningen.[2]
Innovasjon i fremtidens utdanninger
UH-sektoren må kontinuerlig utvikle relevans i utdanningen slik at studentene som uteksamineres, er i stand til å møte fremtidens behov. Arbeidslivet trenger dyktige og kreative arbeidstakere som tar initiativ, kan samarbeide på tvers av fagdisipliner, tilpasser seg raskt nye situasjoner og som kan løse komplekse utfordringer i en digitalisert og bærekraftig økonomi. Evnen til å gjøre bruk av nye og kommende teknologier som robotisering, automatisering og digitalisering, vil være viktige konkurransefortrinn og avgjørende for å lykkes i et globalt marked.
I denne konteksten er utvikling av entreprenørferdigheter gjennom hele utdanningsløpet blitt stadig viktigere. NTNU-rapporten peker på at slike ferdigheter bare kan utvikles i et dynamisk innovasjonsøkosystem der universitetene og næringslivet/offentlig sektor samarbeider godt med utdanningsinstitusjonene.
Videre viser rapporten hvor viktig det er å utvikle studentenes nyskapningsevner og innovasjonsferdigheter i større grad enn slik det gjøres i dag. Et enkelt emne om innovasjon eller entreprenørskap i studieprogrammene som en form for «grønnmaling» vil ha begrenset effekt.
Det er mange toneangivende forskere internasjonalt som hevder at her må vi utvikle en helt ny logikk med tanke på hvordan vi underviser, engasjerer og lar studentene bli eksponert for reelle samfunnsproblemer. De viser til behovet for en mer problemløsningsorientert undervisning i grupper, organisert i prosjekter gjennom hele studieløpet. Om dette kan gjøres utelukkende gjennom digital kontakt eller ikke, er et empirisk spørsmål for fremtiden. COVID-19 viser uansett med all tydelighet at vi også må tenke på studenten som et helt menneske og se på hans eller hennes sosiale kontekst, levekår og livskvalitet.
Innovasjon gjennom direkte samarbeid med arbeidslivet
Forskningen viser til en rekke viktige suksessfaktorer for innovasjon, herunder nærhet til arbeidslivet, evnen til å «lytte» til andres behov og innsikter, høy forskningskvalitet og internasjonalt konkurransedyktige forsknings- og utdanningsmiljøer.
I Norge finnes det gode eksempler på virkemidler for kunnskapssamarbeid mellom næringsliv og akademia gjennom senterordningene, som for eksempel sentrene for fremragende forskning (SFF), sentrene for forskningsdrevet innovasjon (SFI) og sentrene for miljøvennlig energi (FME-ene). Disse sentrene utvikler langsiktig kompetanse og kunnskap, der studenter, akademikere, næringsliv og brukere samarbeider for å løse konkrete problemstillinger.
Særlig viktig er denne typen universitet–industri-samarbeid for å lykkes i EU-forskningen. I det nye Horisont Europa ser vi et økende fokus på nytteverdi (impact) samt viktigheten av de store, ambisiøse, forskningsintensive samfunnsprosjektene (missions) som er i ferd med å befeste seg over hele verden som et viktig policyvirkemiddel, også her i Norge. For mange institusjoner i UH-sektoren er disse trendene krevende å håndtere og vanskelige å bli inkludert i.
Videre har rapporten identifisert flere mulige spenningsforhold og interessemotsetninger på prosjektnivå som må balanseres når universitetsforskere samarbeider med næringsliv. Men det er også mange eksempler på at dette er mulig.
Litteraturen beskriver sjelden hva som egentlig skjer på mikronivå med hensyn til utfordringer og muligheter i samarbeidet mellom akademia og næringsliv. Enda færre publikasjoner diskuterer hvordan politikken bidrar til å løse eller aksentuere disse spenningene.
En fellesnevner er likevel at langsiktig samarbeid skaper bedre forståelse av rollene de ulike partnerne i samarbeidsprosjektene har; det skaper tillit og reduserer incentivene for å hente kortsiktige akademiske eller næringsmessige gevinster. Konklusjonen på denne diskusjonen er at virkemidler som støtter og stimulerer langsiktig forskningssamarbeid, sannsynligvis er mer effektive med tanke på deres innovasjonsbidrag enn andre virkemidler.
Innovasjon gjennom det nye næringslivet og TTO-debatten
Akademisk entreprenørskap er et viktig bidrag til nyskapning fra UH-sektoren, men utgjør i dag en liten del av innovasjonsbidraget til samfunnet. Dette bidraget må også sees i sammenheng med de øvrige forutsetningene, rammebetingelsene og rollene som et universitet har.
TTO-systemet, enheter for teknologioverføring knyttet til universiteter og høgskoler, bidrar til entreprenørskap og innovasjon. Men skal man vurdere universitetenes bidrag til entreprenørskap og innovasjon i samfunnet, er det viktig at man ikke overfokuserer på enkle indikatorer – som antall nye bedrifter og patenter. TTO-systemet er kun en del av et mye større og sammensatt innovasjonsøkosystem, og det er bare når alle bidragskanalene arbeider sammen og i samme retning at universitetene evner å oppfylle sin tredje samfunnsrolle, nemlig å bidra til mer bærekraftig innovasjon for hele samfunnet.
Til andre former for samspill hører direkte samarbeid mellom forskere og bedrifter/institusjoner, oppdrag, foredrag, testing, konferansedeltakelse, styredeltakelse, bistillinger, popularisering, undervisning, etterutdanning og mer.
Myndighetenes og universitetenes hovedledelse burde derfor sørge for en bedre orkestrering av de ulike innovasjonskanalene de rår over, uten å gå direkte inn og enøyd detaljstyre TTO-virksomheten. Til dette har de verken den nødvendige tid og/eller den spesialiserte kompetansen og detaljkunnskapen som kreves.
Man kan stille spørsmål om hva som bør være de beste resultatmålene TTO-ene skal styres etter. Rapporten viser at et økt fokus på et færre antall lovende akademiske knoppskytinger over en lengre tidsperiode sammenlignet med dagens praksis bør vurderes av TTO-ene. Men denne viktige diskusjonen må ikke overdøve debatten om de virkelige utfordringene universitetene står overfor i sin rolle som innovasjonsmotor i det moderne samfunn.
Innovasjon i offentlig sektor – UHs rolle
Behov for forskningsbasert innovasjon og omstilling i offentlig sektor kommer også tydelig fram i en rekke offentlige dokumenter om innovasjon i offentlig sektor. NTNU-rapporten peker på at det er relativt få forsknings- og innovasjonsvirkemidler som i dag er designet for å fremme kunnskapsutvikling mellom universiteter og offentlig sektor. Her viser rapporten at det trengs mer eksperimentering, åpenhet og systematisk arbeid både i forvaltningen og i universitetssektoren, og at det ligger et potensial i humaniora og samfunnsvitenskapene som ikke utnyttes godt nok.
I enkelte tilfeller har man erfart at nettopp mangel på bidrag fra humaniora og samfunnsvitenskap har ført til sub-optimale løsninger i mange policysektorer. Forskningspolitikk har tidligere publisert flere artikler om dette temaet, og her henviser vi leseren til dem og til NTNU-rapporten.
Hvordan utvikle UH-sektorens innovasjonspotensiale?
Tiltak som er skreddersydd for å fremme innovasjon og verdiskaping ved ett universitet, er ikke nødvendigvis egnede tiltak for andre typer universiteter og høgskoler. Rapporten viser til en kompleksitet i moderne innovasjonsprosesser som ikke gir mye rom for enkle «kopieringer» av løsninger og modeller utviklet andre steder og i andre land, der eierskap, finansiering og grad av autonomi er forskjellig fra den norske UH-sektoren, jf. diskusjonen om hvorvidt MIT eller andre renommerte utenlandske institusjoner kan fungere som rollemodeller for norske universiteter.
Den enkelte institusjonen må selv utvikle realistiske strategier og systemer for sine innovasjonskanaler på bakgrunn av faglig styrke og muligheter, eksisterende nettverk regionalt, nasjonalt og internasjonalt, samarbeidshistorikk – og relasjoner til næringsliv og offentlig sektor.
NTNU-rapporten viser at universitetene i større grad må eksperimentere med nye satsinger for å videreutvikle sine innovasjonskanaler i et mer koherent økosystemperspektiv. Fagmiljøene trenger både kunnskap, kompetanse og kapasitet innen innovasjon for å kunne øke innovasjonsbidraget fra UH-sektoren. Slik sektoren fremstår i dag, er den ikke optimalt rigget for at kunnskapen på en effektiv måte skal komme samfunnet til gode.
Det synes å være behov for en tydeligere forankring av innovasjonsoppdraget i linjeledelsen ved institusjonene, samt behov for tiltak for å videreutvikle kultur og virkemidler som gjør det mulig for en ansatt å levere på innovasjon i tillegg til undervisning, forskning og formidling, det vil si det som tradisjonelt sett er ansett som de sentrale kjerneoppgavene for en akademiker.
Studentbasert innovasjon er et understudert tema, men et økende antall vitenskapelige publikasjoner de siste årene trekker frem denne dimensjonen av innovasjonsbidraget som et av de aller viktigste og mest undervurderte hittil. Her er det mye eksperimentering i Norge, ikke minst ved mitt eget universitet, men det er behov for en mer systematisk gjennomgang av kunnskapsgrunnlaget og politikken som stimulerer koblingene mellom de «fremtidige utdanningene», jf. diskusjonen ovenfor, og studentenes muligheter til å jobbe med egne innovasjonsprosjekter som en integrert del av universitetenes innovasjonsøkosystem (og TTO-systemet).
Styringsdebatten berører også instituttsektoren
Et annet viktig forhold for styringsdebatten som rapporten ikke så på, er samspillet mellom universiteter og høgskoler på den ene siden og instituttsektoren på den andre.
Innovasjons- og kunnskapssystemene er for mangfoldige og varierte til at man kan sette opp en entydig og klar arbeidsdeling mellom universitetene og høgskolene på den ene siden og de konkurranseutsatte instituttene på den andre. Men det er klart at det økte fokuset på innovasjon og kommersialisering i UH-sektoren kan forrykke den tradisjonelle arbeidsdelingen mellom de to sektorene, noe som kan føre til unødvendige konflikter innad og på tvers av de to sektorene. Det kan virke som om dette er er en underkommunisert problemstilling i den aktuelle forsknings- og innovasjonspolitiske debatten.
Avslutningsvis kan man nevne at UH-sektoren selv må bli dyktigere til å synliggjøre verdiene fra egen aktivitet. Dette blir stadig viktigere både innenfor EUs nye Horisont Europa, innenfor de nasjonale virkemidlene, og ikke minst i forbindelse med nye ambisiøse og mission-orienterte virkemidler og i samarbeidet med næringsliv og offentlig sektor.
Hovedfoto: Brohode Havbruk 2050 og NTNU Oceans samlet sine alumner, NTNUs fagmiljøer og andre som er interessert i havbruksnæringen til et faglig og sosialt treff under Aqua Nor messen i 2019. Foto NTNU.
………………………..
[1] A Kaloudis et. al.: How Universities Contribute to Innovation: A Literature Review-based Analysis
[2] Prosjektgruppen som står ansvarlig for rapporten, har ikke eksplisitt undersøkt litteraturen med hensyn til hvordan de brede utdanningene bidrar til innovasjon. Prosjektet har heller ikke undersøkt på en systematisk måte kunnskapsgrunnlaget for effekter av etter- og videreutdanning ved UH-sektoren, regionale effekter og makroøkonomiske effekter på innovasjon. UH-sektorens regionale betydning trer imidlertid indirekte fram i de fleste kapitlene i rapporten. Hver av disse kanalene utgjør store forskningsfelt som krever betydelig innsats for å systematisere. For ulike grunner falt de utenfor mandatet for prosjektet. Mandatet for prosjektet ble definert av NTNUs prorektor for innovasjon etter en bestilling fra Kunnskapsdepartementet.