I år er det 75-årsjubileum for rapporten Science The Endless Frontier, ført i pennen av Vannevar Bush. Rapporten har fått stor og vedvarende innflytelse i mange land, også i Norge, særlig i form av oppbyggingen av forskningsråd, omfattende grunnbevilgninger til universitetsforskningen og et stabilt narrativ for hvorfor denne forskningen trenger penger og autonomi. Samtidig er rapporten hyppig kritisert for å målbære et problematisk perspektiv på forskningens rolle i samfunnet.
Professor Magnus Gulbrandsen, TIK, Universitetet i Oslo
I februar i år presenterte Kelvin Droegemeier, direktør for Office of Science and Technology Policy ved Det hvite hus, president Trumps forskningspolitiske budsjettforslag for 2021 i Kongressen. Han startet talen sin med å referere til visjonene i den 75 år gamle rapporten Science The Endless Frontier (STEF), og han omtalte rapportens forfatter Vannevar Bush som arkitekten bak etterkrigstidens suksessrike amerikanske forskningssystem. Etter en rekke metaforer om pionerånd og nybyggertid avsluttet Droegemeier med å bemerke at det fortsatt er «unlimited frontiers waiting to be explored» for vitenskap og teknologi.
Hva er det med STEF-rapporten som gjør at den både konkret og symbolsk fortsatt ser ut til å spille en rolle i forskningspolitikken?
Faglig ekspert og føderal forskningspolitiker
Vannevar Bush var elektroingeniør og i store deler av karrieren ansatt ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) som professor og i perioder dekan og viserektor. Han gjorde viktig arbeid innenfor analoge datamaskiner og elektronikk, og han var med på å etablere selskapet Raytheon som fortsatt er en av verdens største høyteknologiske våpenbedrifter.
Bush’ artikkel As We May Think fra 1945 om hvordan folk burde kunne dele tekst, bilder og kommunisere ved hjelp av datamaskiner – hans begrep memex forutså internettets hypertekst – hadde stor innflytelse på flere generasjoner av dataforskere og –entusiaster.
Innenfor forskning og innovasjon er Bush imidlertid mest kjent for rapporten Science The Endless Frontier fra samme år. Han hadde ledet Office of Scientific Research and Development (OSRD) under andre verdenskrig, og han var i praksis den første vitenskapsrådgiveren til den amerikanske presidenten. OSRD koordinerte store deler av den allierte forskningsinnsatsen, og Bush var den sentrale pådriveren for igangsettelsen av Manhattan-prosjektet som ga verden atombomben.
STEF-rapporten er på mange måter et argument for hvorfor stabil finansiering av grunnleggende forskning er et nasjonalt anliggende, og for at den ekstraordinære satsingen under andre verdenskrig burde videreføres i mer forutsigbare former. Bush’ argument var at løsninger på samfunnets praktiske problemer og produkter som gir økonomisk vekst, helse og velstand, nesten alltid hviler på resultater fra fundamental forskning (kapittel 1, online-utgaven):
The publicly and privately supported colleges, universities, and research institutes are the centers of basic research. They are the wellsprings of knowledge and understanding. As long as they are vigorous and healthy and their scientists are free to pursue the truth wherever it may lead, there will be a flow of new scientific knowledge to those who can apply it to practical problems in Government, in industry, or elsewhere.
Rapporten foreslo at det ble etablert et nasjonalt forskningsråd som på tvers av sektor- og faginteresser kunne være en viktig og langsiktig kilde til finansiering og koordinering av ledende forskningsmiljøer ved universiteter og andre organisasjoner. Selv om Bush var kjent for sine overtalelsesevner og lederegenskaper, møtte forslaget politisk motstand og diskusjon.
National Science Foundation (NSF) ble først etablert i 1950. Dette forskningsrådet fikk et mer begrenset virksomhetsområde enn hva Bush hadde tenkt, og det så dagens lys fire år etter etableringen av forskningsråd innenfor forsvar (Office of Naval Research) og atomkraft (Atomic Energy Commission), som begge hadde mye tydeligere tematisk styring av forskningsmidlene.
Raskt i bruk i Norge
Med et lignende utgangspunkt fikk en komité nedsatt av det norske Handelsdepartementet høsten 1945 i oppdrag å utrede «den tekniske forskningens organisasjon». Komiteen ble ledet av NTH-rektor Fredrik Vogt, og dens innstilling refererte omfattende til Science The Endless Frontier og uttrykte de samme tankene om den grunnleggende forskningens betydning for industri- og samfunnsutvikling. Innstillingen foreslo et uavhengig forskningsråd med betydelig industriengasjement, og Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF) ble etablert sommeren 1946.
Professor i astrofysikk ved UiO, Svein Rosseland, ble del av NTNFs råd. Han hadde vært gjesteprofessor ved Princeton og hadde arbeidet tett sammen med Vannevar Bush under andre verdenskrig. I en rekke foredrag og innlegg refererte Rosseland til tankegodset fra Bush, ikke minst forestillingen om at «vitenskapelig kapital» var grunnlaget for teknologi og anvendt forskning. Han ble en svært viktig aktør i arbeidet med å få øremerket en andel av midlene fra Norsk tippings overskudd til forskning. Dette bidro til å legge grunnlaget for etableringen for to nye forskningsråd i Norge i 1949 – for «allmenvitenskap» (NAVF) og «landbruksvitenskap» (NLVF) – fortsatt ett år før NSF ble etablert i USA.
Omfattende kritikk av tankegodset
Noen deler av STEF er ukontroversielle, for eksempel behovet for strukturert forskeropplæring og at nasjonal forskningsfinansiering skal være underlagt demokratisk kontroll. Men tross den tidlige entusiasmen har andre resonnementer i rapporten vært svært omdiskuterte. Det er særlig fire forhold som har møtt mye kritikk.
For det første er tanken om at de fleste innovasjoner og samfunnsendringer hviler på grunnforskning, blitt regelmessig tilbakevist. Bush nevnte selv en rekke eksempler som penicillin og radar, og la til:
What we often forget are the millions of pay envelopes on a peacetime Saturday night which are filled because new products and new industries have provided jobs for countless Americans. Science made that possible too.
Empiriske undersøkelser har ofte avvist dette. Utenom særlige bransjer som farmasøytiske og kjemiske produkter drives de fleste nye produkter, produksjonsmetoder og arbeidsformer fram av produsenter i næringslivet og brukere av produktene – med grunnleggende forskning i en fjern, indirekte eller ikke-eksisterende rolle.
Vannevar Bush uttrykte eksplisitt at mange andre forhold må være til stede for at grunnleggende forskning skal lede til praktiske endringer. Dette er imidlertid et annet ofte kritisert resonnement. Når forskning betraktes som en nødvendig, men ikke tilstrekkelig faktor for ulike samfunnseffekter, ender forskerne opp med æren for positive resultater (uavhengig av hvor mye annen innsats som måtte til), men uten ansvar for manglende eller problematiske resultater.
Et tredje kritikkpunkt har vært påstanden om et skarpt skille mellom grunnleggende og anvendt forskning. Dette har også blitt jevnlig tilbakevist i empiriske undersøkelser, hvor hovedbudskapet har vært at skillet enten gir lite mening eller at viktige faglige gjennombrudd ofte har kommet fra personer og miljøer som har hatt et sterkt engasjement for både grunnleggende og anvendt arbeid. Mange teknologier har dessuten oppstått og blitt tatt i bruk før en har hatt en mer fundamental forståelse av deres virkemåte, noe som gir den grunnleggende forskningen en mer reaktiv og evaluerende karakter, ikke en rolle som en primærkilde til nye ideer.
Daniel Sarewitz, en ledende skikkelse innenfor forskningspolitiske studier, er en tydelig talsperson for det siste kritiske punktet: Forskning uten samfunnsforankring og ansvar for annet enn seg selv leder til en rekke problemer. Ett problem er en enorm overproduksjon av vitenskapelige tekster på mange felt, hvor bare en liten andel leses i betydelig grad, og overproduksjonen fôrer en grådig og omstridt vitenskapelig forlagsbransje.
Et annet problem er mangelen på solide og nyttige resultater fra store deler av forskningssystemet som henter inn enorme midler fra fellesskapet ved nettopp å love slike resultater. Mangelen på ansvar for og refleksjon over hvordan forskningen kan komme flest mulig til gode, kan øke dette problemet. I USA har det i det siste vært særlig oppmerksomhet rundt at hele befolkningen bidrar til forskningens finansiering, men bare en liten del av befolkningen får del av de økonomiske eller helsemessige godene som senere kommer ut av dette.
Ryggraden i forskningslobbyismen
Kritikerne er ikke imot forskning, og de fleste av dem vil være enige i at langsiktig forskning motivert av fagenes egne behov, er en sentral del av et godt forskningssystem. Men denne forskningen behøver også samfunnskontakt, og det kan hevdes at det amerikanske forskningssystemet i perioder har lykkes godt nettopp fordi mesteparten av det ikke baserer seg på tankegangen fra Science The Endless Frontier. I stedet er universitetene og andre aktører tett koblet til behov i forsvarssektoren, energisektoren og storindustri som data og helse.
Tankegangen fra STEF har likevel blitt til selve ryggraden særlig for universitetsforskningens politiske kamp for ressurser og autonomi. En skal ikke lete lenge i rektorers blogger eller Khronos kronikkspalter før en finner argumenter som kunne vært tatt ordrett fra den nå 75 år gamle teksten, uten særlige refleksjoner rundt om samfunnet behøver andre løsninger og et annet forskningssystem i 2020 enn i 1945.
Det innledende eksempelet med Droegemeier viser også hvordan språkbruken og symbolikken fra Vannevar Bush’ rapport igjen har fått gjennomslag i forskningspolitikken. Amerikanske politikere skal snart ta stilling til lovforslaget om The Endless Frontier Act som representanter fra begge politiske partier står bak. Forslagets kjerne er et nytt teknologidirektiv for NSF som innebærer 100 milliarder dollar over fem år i ekstra finansering til universitetsforskning – men innenfor ti tydelig spesifiserte teknologiområder.
Dette er i mindre grad i tråd med arven fra Bush enn det er en variant av modellen til DARPA som har finansiert ambisiøs militærteknologi. Kanskje kan dette være vellykket – bruk av veldig mye penger etterlater seg i alle fall nesten alltid noen positive spor. Men det er mange grunner til å være skeptisk til en storskala universitetsdrevet teknologiutvikling med begrenset involvering fra samfunnsinteresser, pakket inn i et storslagent narrativ om endeløs grensesprenging. Det er også tegn til det samme i Europa og her hjemme: mer excellence og mer penger, men samtidig også mer styring mot de gode hensikter og lovende teknologiene, hvor den langsiktige, utprøvende og samfunnsansvarlige faglige aktiviteten ikke nødvendigvis får bedre vilkår.
Likevel er Science The Endless Frontier fortsatt verdt å lese. Den er eksemplarisk tydelig, velskrevet og konsis, og den kan inspirere til refleksjon rundt hva slags kunnskapsreservoar eller kunnskapsallmenning som trengs i vår tid. Vannevar Bush’ forestillinger om relasjonen mellom forskning og samfunn lar seg neppe gjenopplive, men de kan likevel danne utgangspunktet for en diskusjon av forskningens rolle i tiårene som kommer.
Hovedbilde: WEB-Vannevar Bush mottar Atomic Pioneers Award fra president Nixon i Det hvite hus i 1970 (U.S. Government Works)
Kilder:
Selve rapporten: https://www.nsf.gov/od/lpa/nsf50/vbush1945.htm
Online-tidsskriftet Issues in Science and Technology har en rekke artikler om jubileet, rapporten og de nye forskningspolitiske «frontier»-initiativene i USA: https://issues.org/category/beyond-the-endless-frontier/.
Kritikken av forskningssystemet: Sarewitz, D. (2016), Saving science.
Dette essayet tar rapporten i forsvar: Balconi, M., S. Brusoni og L. Orsenigo (2010), In defence of the linear model: an essay. Research Policy, 39: 1–13.
For den historiske delen om Norge har jeg i hovedsak brukt kunnskap herfra: Røberg, O.A. (2000), Vitenskap i krig og fred. Astrofysikeren Svein Rosseland i norsk forskningspolitikk 1945–1965. Universitetet i Oslo, hovedoppgave i historie.
For mer om Vannevar Bush’ innflytelse innen utviklingen av datateknologi anbefales boken The Innovators av Walter Isaacson (Simon & Schuster, 2015). Isaacson skriver at fornavnet til Bush skal uttales slik at det rimer på «beaver».