Professor emeritus Rögnvaldur Hannesson følger opp forrige nummers intervju med Jørgen Randers om Limits to Growth, med en kritisk inngang til premissene for denne innflytelsesrike fremtidsstudien.
DEBATT
Av professor emeritus Rögnvaldur Hannesson, Norges Handelshøyskole
I år er det 50 år siden Limits to Growth (Vekstens grenser) kom ut. Bokens forutsigelser har ikke inntruffet, og de tiltak den anbefalte for å redde verden, er langt fra å være satt i verk.
Bokens hovedbudskap var at eksponensiell vekst ikke er mulig i en begrenset verden. Det er en selvfølge og dermed lite interessant. Mer interessant er spørsmålet om vi plutselig, uforutsett og uforberedt møter vekstens grenser.
Ressurser
Analysen bygget på en modell av verdensøkonomien frem mot år 2100. Boken fokuserte på fem variabler: befolkning, produksjonskapital, utvinning av ikke-fornybare ressurser, matproduksjon og forurensning. Alle disse fem har vokst sterkt de siste par hundre årene eller så, men de kan ikke vokse i det uendelige.
Matproduksjonen setter grenser for befolkningsveksten. Det finnes ikke uendelig mye av metaller eller fossile brensler, og dermed kan ikke produksjonskapitalen vokse i det uendelige. «Forurensning» er en uensartet sekkepost, men «i skuddet» på den tiden boken ble skrevet. Hvem husker ikke svoveldioksid og sur nedbør som skulle forvolde omfattende skogsdød i Europa? Det viste seg siden ikke å stemme.
Kommende katastrofe
Diagrammer som viste modellens resultater, ble flittig presentert i boken. Leseren ble fortalt at det ikke dreide seg om prognoser, og derfor ble årstallene på tidsaksen utelatt, men ikke desto mindre ble det flere steder nevnt at et katastrofalt sammenbrudd ville finne sted innen hundre år. Verdens befolkning ville bli redusert på grunn av matmangel, og mineraler og fossile brensler ville bli uttømt slik at produksjonen ville falle.
Og nu er det altså gått et halvt hundre år. Likevel ser vi lite til den kollapsen Limits to Growth forutsa og som burde være like om hjørnet ifølge dens diagrammer. Den katastrofen Limits to Growth spådde, er nu erstattet av en annen, klimaforandringer, men det var ikke tema i boken.
Befolkningsveksten avtar
Hva er det da som har gått galt, for å si det sånn? Verdens befolkning vokser fortsatt, men vekstraten pr. år har avtatt, som følgende tabell viser:
| 1960–70 | 1.96 % |
| 1970–80 | 1.87 % |
| 1980–90 | 1.76 % |
| 1990–00 | 1.48 % |
| 2000–10 | 1.25 % |
| 2010–20 | 1.15 % |
Fortsetter det slik, kan verdens befolkning nå en topp like før neste århundreskifte, men da er vi også blitt mange, over 11 milliarder, 40 prosent flere enn vi er nu. Vil det bli mat nok til alle?
Så langt har verdens matvareproduksjon holdt tritt med befolkningsveksten. Det har den gjort takket være bedre plantetyper, mer effektive maskiner og mer bruk av gjødsel.
Det finnes fortsatt meget upløyd mark og skog som kan brennes for å få dyrkbar jord eller beiteland. At det vil kunne føre til færre villdyr og ditto planter, vil sikkert bekymre dem som setter «biologisk mangfold» foran menneskelige behov. Det kan da være på sin plass å nevne at uten massive monokulturer med mekanisk såing og høsting ville det ikke være mulig å brødfø de nærmere 8 millioner mennesker som nu bor på jorden.
Selvkorrigerende
Det faktum at befolkningsveksten har falt så pass meget som den har gjort, aktualiserer spørsmålet om hvorvidt befolkningsveksten er selvkorrigerende og faller til et bærekraftig nivå lenge før katastrofen inntreffer. Limits to Growth drøftet ikke den muligheten.
Det selvkorrigerende element i befolkningsveksten skal ikke overdrives; det dreier seg om milliarder av ukoordinerte beslutninger tatt av enkeltmennesker, med ett unntak: Kina.
Det kan være mange grunner til at folk ønsker færre barn: kvinnenes frigjørelse er en slik; de vil ikke lenger la seg bruke som fødsels- og omsorgsdyr. Prevensjonsteknikk er en annen; det er blitt lettere å unngå uønskede svangerskap. Mange barn er ikke lenger nødvendige for å hjelpe til på gården, og de færreste bor efter hvert på landet. Barnedødeligheten er gått ned, og det er ikke lenger nødvendig å få mange barn for å sikre slektens overlevelse. Alle disse forandringene har oppstått som følge, direkte eller indirekte, av økonomisk vekst, så det er ikke langsøkt å hevde at økonomisk vekst har iboende korreksjonsmekanismer.
Ingen av de ikke-fornybare ressurser ser ut til å være i nærheten av å gå tom. Efter 150 år med oljeutvinning har vi oljereserver nok for 50 års utvinning med uforandret utvinningstakt. En eller annen gang vil det vise seg vanskeligere å finne nye reserver, men vi er ikke der ennu, og ingen vet når vi kommer dit.
Faktisk dreier mye av dagens debatt seg om at de oljereserver som alt er oppdaget, kunne bli verdiløse fordi verden vil dreie sitt energiforbruk bort fra fossile brensler.
Når det gjelder mineraler, er den største bekymring for tiden de enorme behov for enkelte mineraler (litium, kobber, aluminium og flere) som overgangen til vind- og solenergi vil utløse.
Forurensningen, den uensartede sekkepost, synes ikke å ha blitt alvorligere de siste 50 årene. Utslipp av svoveldioksid fra elektrisitetsproduksjon er kraftig redusert. Luften i storbyene er blitt langt renere i verdens rike land, og vil antakelig også bli det i verdens fattige og middels rike land når de har vokst ytterligere, eliminert kronisk fattigdom og tatt seg råd til å bruke renere prosesser til industri- og kraftproduksjon.
Kinas vekst
For litt over 50 år siden (1968) var Kinas BNP pr. capita ca. 2 prosent av hva det var i USA, ifølge Limits to Growth. I 2020 var det nesten 20 prosent. Utviklingen har gått stikk i strid med forutsigelsene i Limits to Growth, som så for seg at gapet mellom fattig og rik i verden bare ville bli større.
Men på ett punkt har Kina fulgt oppskriften i Limits to Growth. Kina har kontrollert befolkningsveksten; det har tillatt kun ett barn per familie og brukt sterke virkemidler for å sørge for at dette påbudet blir fulgt. Resultatet har ikke alltid vært hyggelig; det er en god del flere menn enn kvinner i de aldersgrupper som er blitt omfattet av ettbarnspolitikken enn hva som er å forvente hvis barn av begge kjønn hadde samme overlevelsesrate efter fødselen.
Et annet, mer positivt resultat av ettbarnspolitikken, er at den sannsynligvis har fremmet økonomisk vekst. Det er ikke uvanlig at foreldre som bor «på landet», overlater barna til besteforeldrene og drar til industribyene ved kysten for å arbeide i fabrikk. Dette lar seg gjøre med bare ett barn, men blir straks vanskeligere med to eller flere.
Et sentralt punkt i Limits to Growth var å stoppe befolkningsøkningen. For å oppnå dette ble det foreslått at fødselsraten skulle tilpasses dødsraten; det skulle ikke fødes flere barn enn det døde av eldre mennesker. Forestilte man seg at alle verdens land ville bli enige om en slik politikk? Mange rike land har ikke noe overbefolkningsproblem, i flere rike land har folkemengden stagnert eller endog minket de siste årene. Og hvis denne politikken skulle gjelde globalt, men ikke land for land, hvordan forestilte man seg at de nødvendige fødsler skulle fordeles landene imellom? Hva med tilsynelatende utilsiktede virkninger som mangelen på kjønnsbalanse i Kina?
Radikal usikkerhet
I sin bok Radical Uncertainty viser John Key og Mervin King hvordan vår evne til å forutsi fremtiden begrenses av vår egen erfaring. Vi er simpelthen ute av stand til å forestille oss ting som er fullstendig ukjente for oss, men som for våre efterkommere eller endog for oss selv i en senere livsfase er de største selvfølgeligheter.
De gir noen gode eksempler. Smarttelefonen er et opplagt sådant. Tom Watson, IBMs direktør, skal i 1940-årene ha sagt at han kunne forestille seg et verdensmarked for 5 datamaskiner. I 1896 sa Kelvin, den tidens kanskje mest fremragende fysiker, at han ikke hadde den ringeste tro på luftfart med andre midler enn i ballong.
Vår evne til å se inn i fremtiden er fortsatt like begrenset som før, men det er kommet nye teknikker for å gjøre spådommene mer troverdige ved å gi inntrykk av imponerende bakenforliggende viten. Limits to Growth fortjener berømmelse kanskje først og fremst fordi den var et pionerarbeid i så måte. Ved bruk av matematiske modeller og på den tiden imponerende grafiske fremstillinger ga den inntrykk av imponerende bakenforliggende kunnskap og ditto pålitelighet. Alt eftersom tiden har gått, har dens spådommer latt vente på seg. Og har de ikke gått i oppfyllelse før hundreårsjubileet, har de slått fullstendig feil. Men når man kommer så langt, gidder antakelig ingen å skrive om det; de fleste kommer da til å være opptatt av om FNs klimapanels spådommer har slått til.
Foto Dmytro Varavin