Forskning

Vi må snakke om konsulentbransjen

Mens forskningspolitikken kretser rundt universiteter, høyskoler og institutter, har konsulentbransjen utviklet seg til en betydelig «kunnskapssektor». Er dette den nye vinen i forsknings- og innovasjonssystemet? Og har vi i så fall godt av den?

Espen Solberg, forskningsleder, NIFU

Det har litt ondsinnet blitt sagt at en konsulent er en som låner armbåndsuret ditt for å fortelle deg hva klokka er, og deretter beholder uret. Fullt så skurkaktig er forhåpentligvis ikke hele bransjen. Men ifølge Mariana Mazzucato er det neimen ikke langt unna.

I boken The Big Con tar hun og medforfatter Rosie Collington et kraftig oppgjør med konsulentbransjens rolle i den moderne økonomien. Gjennom 250 sider forsøker de å påvise at konsulentbransjen svekker bedriftene, infantiliserer myndighetene og fordreier økonomien.

Dyre og dårlige råd

Verst går det utover de store konsulenthusene, som McKinsey, BCG, Deloitte, PWC og KPMG. Ifølge forfatterne har disse aktørene tjent store penger på å anbefale og lede massive nedbemanninger i næringsliv og offentlig sektor. Resultatet er rådville og inkompetente organisasjoner, som i neste omgang må be om dyrekjøpt hjelp fra de samme konsulentene.

Og selv om rådene er dyre, er de ikke nødvendigvis gode. Tvert imot skaper løsningene ofte nye problemer og budsjettoverskridelser. Og da blir staten sittende med regningen, mens konsulentene stikker av med gevinsten.

Denne forretningsmodellen illustreres med en lang rekke eksempler fra ulike kriser og hendelser i moderne tid. For eksempel skal Obamas helsereform ha kommet skjevt ut fordi det meste av utrullingen ble outsourcet til canadiske CGI Group for den nette sum av 200 millioner dollar.

De offentlige nedskjæringene etter finanskrisen ble en gullgruve for konsulentselskaper,
som ga råd om hvor og hvordan det skulle kuttes, for deretter å leie seg inn og fylle kunnskapshullene. Det samme gjaldt håndteringen av Brexit, hvor Deloitte, PWC og BCG etablerte egne enheter med «Brexit subject matter specialists» som fikk sin fulle hyre med å gi standardiserte råd for hvordan man skulle håndtere den uventede situasjonen.

Koronapandemien er et annet sentralt eksempel i boken. Her overlot britiske myndigheter mye av ansvaret for testing og smittesporing til Deloitte, mens franske myndigheter satte sin lit til McKinsey. I begge tilfeller var resultatet svimlende konsulentutgifter og famlende håndtering av pandemien.

De franske myndighetenes avtale med McKinsey var for øvrig såpass kostbar og skandaløs at den var nær ved å velte Macrons gjenvalg som president våren 2022. Var det virkelig slik at strategi- og revisjonsselskaper plutselig hadde blitt eksperter på vaksinering og smittesporing? Boken svarer kontant nei på det spørsmålet. Myndighetene hadde bare blitt så vant til å ty til eksterne konsulenter når noe uventet oppstod.

Deloittbygget i Bjørvika i Oslo Foto Editorial RF

Er Norge annerledeslandet?

Har denne kritikken også gyldighet for Norge? Umiddelbart ser det ikke slik ut. Ingen av bokens skrekkeksempler på uvettig konsulentbruk er hentet fra Norge. Og det er velkjent at pandemien her til lands ble håndtert i nært samarbeid mellom regjering og offentlige helsemyndigheter. Dette bekreftes også av den siste og oppsummerende koronakommisjonens rapport. Slik sett framstår Norge som eksempel på Mazzucatos ideal om en aktiv og innovativ stat, «a government that rows so it can steer».

Samtidig er det et faktum at de store konsulentselskapene er høyst tilstedeværende også i Norge. Direktoratet for økonomistyring anslår at statlige virksomheter brukte 13 mrd. kroner på konsulenter i 2022. I næringslivet er konsulentbruken enda mer omfattende.

Det gjelder også innenfor forskning og utvikling (FoU). Tall fra SSB viser at en betydelig og økende andel av næringslivets FoU utføres av innleid personale (14 prosent i 2022). Det er en form for kunnskapsoverføring
som treffer konsulentbransjen mye bedre enn forskningsinstitutter, universiteter og høyskoler.

Dessuten har konsulentbransjen utviklet seg til en betydelig «FoU-næring» i seg selv. For selv om konsulentselskapene er spredt på mange næringer, holder de fleste til i næringene for IT-tjenester og kunnskapsintensiv tjenesteyting. Nettopp disse næringene skiller seg ut med en usedvanlig sterk vekst i FoU-utgiftene, nær en tredobling bare i løpet av de siste 15 årene. Alt dette er selvsagt ikke konsulentvirksomhet, men mye av FoU-veksten i norsk næringsliv handler om utviklingstjenester knyttet til store IT-prosjekter.

Og når noe vokser, er det gjerne fordi det lønner seg. E24 kunne i fjor melde at de fem største revisjons- og rådgivningsselskapene i Norge til sammen hadde mer enn 250 partnere med årslønn over 5 millioner kroner, hvorav 40 tjente mer enn 10 millioner. Det blir fort halvannen milliard bare der.

Og det er generelt god dokumentasjon på at innleid personale koster vesentlig mer enn virksomhetenes eget personale. Hvis det virkelig er slik at kvalitet koster, bør det være gode tjenester på markedet for tiden.

Alt med måte

Og kanskje er det verdt prisen. Konsulentselskapene har påviselig høy kompetanse blant sine ansatte, hvorav en økende andel har doktorgrad og forskningserfaring. Innenfor IT-tjenester er for eksempel andel årsverk med doktorgrad tidoblet bare siden 2007.

Og i en verden hvor mange problemer er globale, trengs det åpenbart kunnskapsmiljøer med fotfeste i flere land, slik mange av de store konsulenthusene har. Det blir derfor litt for lettvint å avfeie hele bransjen som en slags «svindlere med stil».

Det vi bør diskutere, er hva slags rolle konsulentselskapene spiller og bør spille i forsknings- og innovasjonssystemet. Her stiller Mazzucato og Collington noen spørsmål som fortjener mer oppmerksomhet: Hva skjer med bedrifters og offentlige etaters læring hvis deres egen prøving og feiling erstattes med innleide problemløsere? Hva skjer med omstillingsevnen hvis nye utfordringer til stadighet møtes med standardløsninger? Og hva skjer med den kritiske kunnskapen hvis det meste av kompetansen innhentes fra profittmaksimerende aktører?

Hvis konsulentbransjen er den nye vinen i kunnskapssystemet, bør vi ta stilling til hvor mye det er sunt å drikke. Kanskje gjelder også her de kjente helserådene om å nyte med måte og ved utvalgte anledninger?

Foto: Xavier Jubierre Busquets