Hvis vi skal lage en politikk for fremtiden, må vi ha ideer om hva fremtiden kan bringe. Erik Øverland og Per Koch ser på bruk av fremtidskompetanse og foresight i forsknings- og innovasjonspolitikken.
Av Erik F. Øverland, seniorrådgiver, Kunnskapsdepartementet og Per Koch, Forskningspolitikk
Norsk forsknings- og innovasjonspolitikk står overfor fire store utfordringer:
- Det er et politisk krav om en reorientering mot store utfordringer, både nasjonalt og internasjonalt, reflektert blant annet gjennom FNs bærekraftsmål.
- Regjering og storting understreker behovet for forskning og innovasjon som kan bidra til en stegvis omstilling av norsk økonomi, bort fra avhengigheten av olje og gass.
- Ønsket om bærekraft medfører et økt fokus på ansvarlighet i forskning og innovasjon, i den forstand at man må ta hensyn til mulige negative konsekvenser av de forsknings- og innovasjonsaktivitetene som finansieres.
- Det er behov for å se på samspillet mellom teknologisk og sosial endring i ulike deler av samfunnet, og da ikke minst mellom innovasjon i offentlig og privat sektor.
Alle disse er målsettinger orientert mot fremtidens behov. Både de private og offentlige investeringene i forskning og innovasjon sikter derfor mot et bevegelig mål: de utfordringene norsk nærings- og samfunnsliv vil stå overfor om ti, tretti eller femti år.
Når fremtiden er en videreføring av fortiden
Reorienteringen mot de store utfordringene krever med andre ord at de som utvikler strategier for forskning og innovasjon – om det nå er i bedrifter, etater, kommuner eller departementer – danner seg bilder av forskjellige mulige utviklingsløp og fremtidsscenarier.
Innenfor forsknings- og innovasjonspolitikken har mange politikere tatt utgangspunkt i en reservoarmodell for forskning: Gi forskningsmiljøene og næringslivet penger, så vil løsningene komme av seg selv – til slutt. Der departementer og råd har utviklet strategier for forskning og innovasjon rettet mot store samfunns- og miljøutfordringer, har de etablerte interessentene ofte hatt styringen.
Selv den såkalte systemiske tilnærmingen til innovasjon, der man ser på hvordan ulike aktører lærer av hverandre, har gjerne vært begrenset til analyser av hva som skjer akkurat nå, og hva man kan gjøre for å forbedre samspillet i systemet gitt dagens behov.
Kort sagt: Politikken er formet mer av fortiden enn av fremtiden.
Men klimakrise og sosiale og politiske omveltninger har vist oss at vi ikke kan vente på at forskning og innovasjon løser problemene av seg selv.
Fremsyn
Steve Jobs sa en gang: «You can´t connect the dots looking forward: you can only connect them looking backwards.»Du kan ikke møte dagens utfordringer og legge strategier basert på fremskrivninger.
Dette høres kanskje trivielt ut, men er det ikke. Særlig i Norge synes fremskrivningstradisjonen å ha hegemoni i strategisk politiske utredninger. I boka om den sorte svane (The Black Swan, Taleb 2007) bruker den libanesisk-amerikanske essayisten, forskeren, statistikeren og risikoanalytikeren Nassim Taleb noe over 450 sider på å vise oss hvorfor vi ikke kan stole på historien når vi forsøker å forestille oss fremtiden. «Vi må tenke det utenkelige», er ett av hans budskap.
Finansdepartementet har bidratt med nyttige og verdifulle prognoser, men de er nesten alle basert på fremskrivninger av eksisterende trender. Målene er primært formulert ut ifra fortidens behov. De hjelper oss ikke i møtet med det utenkelige.
Alt dette har ført til en økt oppmerksomhet omkring det vi kan kalle fremsyn, fremtidskompetanse eller fremtidsferdigheter (foresight og anticipation i EU-språket). Man kan ikke forutsi fremtiden med stor sikkerhet, men man kan utvikle ferdigheter som gjør det lettere å forberede seg på ulike fremtider, og som setter deltakerne i stand til å utvikle scenarier som kan være med på å identifisere muligheter og utfordringer. Fremfor alt kan slike øvelser sette aktørene bedre i stand til å håndtere uventede hendelser, slik som for eksempel Trump, Brexit og klimakrise.
Til fremtidsferdigheter hører blant annet bruk av ulike foresight-teknikker. Man samler gjerne ulike deltakere til en workshop der de blir bedt om å se for seg ulike scenarier for hvordan fremtiden kan komme til å se ut.
Interessant er det at den påtroppende EU-presidenten, Ursula von der Leyen, har utnevnt Maroš Šefčovič til visepresident med spesielt ansvar for «Interinstitutional Relations and Foresight». Dette er nok et uttrykk for at fremtidskompetanse, som ikke er ensbetydende med fremskrivninger, har og vil få en sentral rolle i den europeiske politikkutformingen fremover. I EU-kommisjonen ser vi generelt en økende interesse for det de kaller anticipation. Behovet for ansvarlig og bærekraftig innovasjon krever at man utvikler ideer om de konsekvensene forsknings- og innovasjonsaktivitetene kan ha i fremtiden. Behovet for å løse store samfunnsutfordringer krever at man utvikler ideer om hvordan disse utfordringene vil se ut i fremtiden.
Internasjonalt ser vi at stadig flere land, representert ved sine politisk-administrative institusjoner (departementer, direktorater, forskningsmiljøer mv), begynner å tenke i nye baner. Finland er også på dette feltet langt fremme, land som Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Sør-Korea, Singapore, Japan, flere latin-amerikanske land, Sør-Afrika, bare for å nevne noen, har etablert enheter nær opp til politiske beslutningstakere, for både bedre å kunne håndtere usikkerhet, men også for å bli mer kreative i de politiske beslutningsprosessene.
Her har vi i Norge et uforløst potensial, selv om enkelte departementer i dag benytter for eksempel scenarioanalyser i sine utredningsprosesser. Norges forskningsråd har lenge gjort bruk av foresight-øvelser. Nå er rådet også i økende grad opptatt av ansvarlig forskning og innovasjon og behovet for fremtidskompetanse. Dette er blant annet reflektert i det nye Samansvar-programmet. Men dette er fortsatt ikke en selvfølgelig del av den strategiske tenkningen.
Vi kan ikke forutsi fremtiden
Er det mulig å forutsi fremtiden? Ligger det innenfor det menneskelige intellekts ytelsesområde å forestille seg fremtiden på måter som gjør at mine valg blir bedre? Når samfunnsutviklingen preges av stadig større kompleksitet og usikkerhet, gir det da noen mening å forsøke å foregripe fremtiden?
Dette er spørsmål politikkutviklere og fremtidstenkere føler seg forpliktet til å besvare. Det første spørsmålet bør besvares med et «nei», mens de to neste med et «ja». Begrunnelsen for dette ligger først og fremst i ambisjonsnivået, deretter i måten å nærme seg fremtiden på.
Det blir stadig vanskeligere å argumentere for ambisjonen om å foreta sikre forutsigelser, spådommer, profetier og fremskrivninger i et samfunn som i økende grad preges av uventede hendelser, utviklingsløp i strid med etablerte anerkjente forventninger samt forhold som snur opp ned på måten vi tenker, opplever og føler på.
Å reflektere over hva som kan skje, slik man for eksempel gjør når man lager scenarier, er først og fremst antydninger om hvordan fremtiden kan bli, ikke sannsynliggjorte utviklingsløp.
Poenget er altså ikke å forutsi fremtiden. Det kan ingen gjøre – i hvert fall ikke med stor sikkerhet og i hvert fall ikke på lengre sikt. Derfor har da også de fleste fremtidstenkere i dag forlatt ambisjonen om å foreta forutsigelser eller prediksjoner.
Poenget er snarere å lage fortellinger om ulike fremtider, der man forklarer hvordan verden ble som den ble, gitt de ulike scenariene. Gjennom å lage slike fortellinger blir deltakerne seg bevisst muligheter, utfordringer og samspillet mellom forskjellige økonomiske, kulturelle, teknologiske og miljømessige drivere. Scenariebyggingen kan også brukes til å trene opp deltakerne til å tenke mer systemisk – slik at de blir blir bedre i stand til å se betydningen av samspillet mellom ulike aktører, tenkemåter, disipliner, teknologier, kulturer og regioner.
Har man med deltakere med ulike bakgrunner og med ulike erfaringer, bidrar det til rikere og mer overraskende scenarier, noe som forsterker læringseffekten. Sammen utvider de området for hva det er mulig å tenke, noe som hjelper dem med å håndtere store skift når de kommer.
Erik F. Øverland har en doktorgrad i strategisk fremtidstenkning fra Freie Universität i Berlin. Øverland er også styreleder i World Futures Studies Federation WFSF og Co-Editor-in-Chief for European Journal of Futures ResearchEJFR. Han var prosjektleder for regjeringens scenarioprosjekt, Norge2030, 1999–2001. Per Koch har arbeidet med bruk av foresight i Kunnskapsdepartementet, Norges forskningsråd og Innovasjon Norge, han er medlem av UNESCOs nettverk for fremtidskompetanse og medlem av arrangementskomiteen for Anticipation 2019-konferansen i Oslo.
ILLUSTRASJON: En av utfordringene med fremtidstenkning er å kunne løsrive seg fra forestillingen om at fremtiden kun er en mer avansert utgave av nåtiden. Illustrasjon Grandfailure/Getty.
Anticipation 2019: Internasjonal konferanse om fremtidskompetanse i Oslo
Den 9., 10. og 11. oktober ble den tredje internasjonale Anticipation-konferansen arrangert på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, under ledelse av professor Andrew Morrison.
Innlederne og deltakerne brukte ulike ord for å beskrive det de arbeidet med – anticipation, future literacy, future skills, future-making, foresight med mer – men det de alle hadde til felles, var tanken om å bruke fremtiden i strategisk tenkning, design og innovasjon, policy-utvikling og andre aktiviteter der man må endre adferd i møtet med en ukjent fremtid.
Fremtidsfeltet er fortsatt under utvikling, både når det gjelder teori og praksis, noe som speilet seg i mangfoldet av ulike disipliner, modeller og metoder for fremtidsarbeid på konferansen.
Mange har en tendens til å binde seg til eksisterende strukturer, ideer og måter å gjøre ting på. Tradisjon, vane og etablert praksis gir en følelse av trygghet og forutsigbarhet. Mange investerer også mye personlig prestisje i det eksisterende systemet. Problemet er at verden rundt oss endrer seg raskt. I dag står verden overfor dramatiske utfordringer som krever nye tanker og nye løsninger. Mange av innlederne presenterte derfor ideer om hvordan man kan bruke fremtiden i læringsprosesser som kan hjelpe organisasjoner og bedrifter ut av vanetenkningen.
Konferansenettstedet har mer informasjon om de ulike innleggene.