Inntil nylig var klima- og petroleumspolitikk adskilte tema i det offentlige ordskiftet. I dag ser vi at en diskusjon om konsekvensene av energiomstilling for land som baserer seg på sysselsetting og inntekter fra petroleumsindustrier, har steget til topps på den politiske agendaen.
HÅKON ENDRESEN NORMANN, postdoktor
ALLAN DAHL ANDERSEN, førsteamanuensis
KEITH SMITH, tidligere professor (pensjonist)
JENS HANSON, forsker
TIK-senteret
Norsk petroleumspolitikk og internasjonal klimapolitikk er på kollisjonskurs. Det er ikke gitt at Norge vil komme godt ut av en slik kollisjon. Ansvarlig politikk bør derfor innebære en plan for hvordan en industriell og økonomisk kursendring kan implementeres, samtidig som man evner å opprettholde langsiktig sysselsetting og inntekter.
Hva vet vi om bedrifters evne til omstilling?
Verden er allerede i en tidlig fase av en stor og disruptiv omstilling av produksjon, distribusjon og bruk av energi. Hva vil skje med bedrifter tilknyttet petroleumssektoren når energiomstillingen fortsetter?
Slike omstillinger har skjedd mange ganger tidligere – fra vann- og vindkraft til damp, og fra damp til elektrisitet. Et trekk ved slike transformasjoner er ofte et stort skifte i den industrielle strukturen. Store selskaper har en tendens til å forsvinne og bli byttet ut med nye bedrifter med ny teknologi: Da filmrullen ble byttet ut med digitale løsninger, forsvant Kodak. Da PC-en erstattet minimaskinen, forsvant DEC, Wang og Norsk Data.
Så langt viser også eksempler i fossilindustrien lignende tendenser: Både Shell og BP har tidligere forsøkt, men har ikke lykkes med å etablere seg innen sol og vind. Årsaken til det er at de gamle bedriftene ikke klarer å skape eller tilegne seg den teknologiske kunnskapen og de organisatoriske evnene som kreves i en omstilling og for å lykkes i nye industrier.
Det er viktig at eksisterende norske bedrifter blir bevart i energiomstillingen. Er det mulig?
Boeing og Rolls-Royce
Om man ser på teknologihistorien, finnes det eksempler på store bedrifter som har hatt evnen til å gjennomføre en omstilling til nye og radikalt ulike teknologiregimer. Boeing omstilte til jetfly og Rolls-Royce fra stempelmotorer til jetmotorer. Hvordan skjedde det?
I begge tilfellene gjennomførte bedriftene denne omstillingen i tett samarbeid med myndighetene. Dette var samarbeidsprogram som ikke bare dreide seg om utvikling av ny teknologi, men også om radikale endringer i bedriftenes evner og strategi.
Store selskaper sitter på betydningsfull kapasitet, kompetanse og kunnskap. En politisk målsetting bør kanskje være å omstille disse bedriftene (og leverandørkjedene knyttet til dem) til nye forretningsområder, for eksempel innen nye energiformer, og samtidig legge til rette for at bedriftene utvikler nødvendige evner til dette.
Mangel på insentiver
En hovedutfordring er at hvis «hovedmålet i regjeringens petroleumspolitikk er å legge til rette for lønnsom produksjon av olje og gass i et langsiktig perspektiv» (Granavolden-plattformen), har bedriftene få insentiver til å gjøre betydelige investeringer for omstilling.
Uten diversifisering er det en risiko for at bedrifter gjør investeringer som er lønnsomme for bedriften på kort sikt, men ikke nødvendigvis på lengre sikt. Dette argumentet støttes av økonomer som mener at aksjonærer i økende grad har kortere tidshorisonter på sine investeringer. Det som i økende grad er av betydning i finansmarkedene, er hvordan aksjeverdier utvikler seg over uker og måneder – ikke år.
Et eksempel på dette er at Shell nylig møtte sterk opposisjon fra sine aksjonærer da selskapet introduserte sin nye fornybarstrategi. Dette reiser tvil om bedrifters evne til å drive frem industriell diversifisering uten en offentlig sektor som setter retning gjennom en aktiv industripolitikk.
Norske petroleumsbedrifter har stort potensiale for å diversifisere til andre industrier, for eksempel havvind. En del av bedriftene gjør allerede dette, spesielt innen leverandørindustrien, noe som viser potensialet for å rette fossilindustrien inn mot fornybar. Forskning på Senter for teknologi, innovasjon og kultur (TIK) har vist at de fleste av bedriftene innen havvind har diversifisert fra offshore-leverandørindustrien, men at engasjementet innen havvind avhenger av svingninger i petroleumsindustrien.
Spørsmålet er om det er tilstrekkelig engasjement for oppbygging av nye nisjer, når bedriftenes hovedaktivitet, og de politiske signalene, er innrettet mot petroleum.
Bred deltakelse i utviklingen av transformativ innovasjonspolitikk
Hvordan kan man utvikle en transformativ innovasjonspolitikk, som aktivt tar for seg problemstillingene skissert ovenfor?
Industriell omstilling innebærer at vi gjør mer av én ting, mens vi gjør mindre av en annen. Det er usannsynlig at det gjøres mindre av noe som er profitabelt uten økonomiske insentiver.
Slike initiativ møter gjerne motstand blant arbeidere, bedrifter og regioner som blir negativt påvirket. Å skape tilstrekkelig politisk støtte for industriell omstilling er derfor en utfordring. Man har lykkes med dette andre steder, blant annet ved å prioritere strategier for omstilling – altså flytting av økonomisk aktivitet, heller enn å utelukkende fokusere på avvikling.
Da den europeiske kullindustrien opplevde redusert etterspørsel tidlig på 60-tallet, introduserte nederlandske myndigheter virkemiddelprogram som stengte ned gruvedrift i løpet av 11 år. Politikken, som ble utviklet sammen med bedrifter og fagforeninger, tok hensyn til behovet for å sikre omskolering, kortsiktig kompensasjon og langsiktig sysselsetting.
Det er klare forskjeller til dagens situasjon i Norge, ettersom avvikling av en verdiskapende petroleumssektor gir liten mening. Det nederlandske eksemplet viser likevel at det er mulig å introdusere politikk som tar hensyn til både kortsiktige interesser blant bedrifter, arbeidere og aksjonærer og langsiktige interesser knyttet til sysselsetting og statsinntekter, gjennom samarbeid.
Overgangen fra tysk kull
En liknende prosess er i gang i Tyskland. I kjølvannet av debatten om kull og energiomstilling ble «Kommisjonen for vekst, strukturell økonomisk endring og regional sysselsetting» etablert i 2018 for å utvikle omstillingsplaner for tyske kullregioner. Kommisjonens rapport setter 2038 som en sluttdato for bruk av kull i kraftproduksjon.
Rapporten tar særlig hensyn til de økonomiske utsiktene til kullregionene og -arbeidere, som foreslås å delta i utvikling av ny (energi)teknologi, gjennom støtte fra et nytt «strukturelt endringsfond». Kommisjonen hadde bred deltakelse fra politiske partier, bedrifter, bransjeorganisasjoner, fagforeninger, forskere (fra forskjellige disipliner), NGO-er og regionale myndigheter. Implementering av disse anbefalingene gjenstår. Prosessen hittil illustrerer likevel hvordan bred inkludering fra samfunnsliv, politikk og næringsliv kan representere et viktig og nødvendig steg for å skape legitimitet for omstridt politikk.
Eksemplene over står i sterk kontrast til erfaringene fra Storbritannia, hvor kullindustrien ble avviklet uten en omstillingsstrategi. Resultatet der har vært store kostnader knyttet til høy arbeidsledighet, lav produktivitet og regionale kriser.
Den industrielle omstillingen som på et eller annet tidspunkt vil måtte skje i Norge, vil kreve en transformativ innovasjonspolitikk ledet av offentlig sektor – og støttet av nærings- og arbeidsliv – som går mye lenger enn å ha målsetting om å opprettholde den eksisterende industrielle strukturen. Utviklingen av gjennomførbar politikk som kan løse disse utfordringene, bør skje gjennom et samarbeid mellom myndigheter og dem som blir mest påvirket.Fagforeninger og industriorganisasjoner er derfor helt sentrale, og bred deltakelse vil være nødvendig. Erfaringer fra tidligere omstillingsprosesser viser at dette er vanskelig, men mulig.
Denne artikkelen er publisert i samarbeid med Teknovatøren, TIK-studentenes magasin.
Se også: Omstilling og særstilling i Norges mest innovative næring.
Lederartikkel: Til bunns på første klasse
Hovedfoto: Boeing klarte overgangen fra propell til jetfly (Foto: Boeing)