Våren 2025 ventes en stortingsmelding om forskningssystemet, der oppdragsforskning og instituttsektoren blir tema. Det er et omforent mål at politikk skal være kunnskapsbasert. Det gjør det interessant å utforske hvilken kunnskap som tas i bruk for politikkutforming, hvilke institusjoner som er sentrale, hvilke fag og innfallsvinkler som over tid og i dag er sentrale bidragsytere med kunnskap til politikk og forvaltning. Vårt bokprosjekt samler flere fag og forskningsmiljøer for å analysere instituttsektoren, særlig med hensyn til politikk og forvaltning i Norge, og med bidrag fra nabolandene.
Kari Tove Elvbakken, professor, Institutt for politikk og forvaltning, Universitetet i Bergen
Vera Schwach, forsker 1, NIFU
En enkelthistorie i et større mønster
I september 1962 la Regjeringen Gerhardsen III fram sin stortingsmelding om organiseringen av den anvendte sosialvitenskapelige forskningen i Norge (St.meld. 7 (1962–63)). Meldingen bygget på en utredning ledet av Per Kleppe, sosialøkonom og sentral arbeiderpartipolitiker i etterkrigstida.
I komiteen satt flere av landets toneangivende samfunnsvitenskapsmenn. Utgangspunktet var at regjeringens langtidsprogram for 1958–1962 hadde understreket betydningen av at sentraladministrasjonen skulle få tilgang til forskning og ny kunnskap om samfunnsproblemer. Det var tid for utbygging av velferdsstatens ordninger og institusjoner.
Utredningen, meldingen og stortingsprosessen som fulgte, er interessant lesing. Industrien, landbruket og fiskeriene hadde sine kunnskapsmiljøer og forskningsinstitutter som bidro med kunnskap for forvaltningen. Velferdspolitikkens kunnskapsgrunnlag var derimot avhengig av forskning ved Universitetet i Oslo og de to uavhengige og private forskningsinstituttene: Christian Michelsens Institutt (CMI) i Bergen og Institutt for samfunnsforskning (ISF) i Oslo, samt forskning som fikk støtte fra Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (NAVF).
Politikere og samfunnsvitere var samstemte: Det trengtes sosialvitenskapelig forskning som kunne bidra med kunnskap til forvaltningen. Stortingsmeldingen munnet ut i et konkret forslag om å etablere et anvendt sosialvitenskapelig forskningsinstitutt. Det skulle ha kontakt med universitets- og instituttmiljøer, og i styret skulle flere av sentraladministrasjonens departementer ha sete.
Instituttet ble åpnet fire år senere, i 1966 som Institutt for anvendt sosialvitenskapelig forskning (INASVF, fra 1988 Institutt for anvendt sosialforskning, INAS). Det eksisterte til 1997, da det sammen med flere samfunnsvitenskapelige institutter ble en del av det nye Norsk institutt for oppvekst, aldring og velferd (NOVA) – et institutt som fra 2016 gikk inn i Høgskolen i Oslo og Akershus, i dag OsloMet.
I et nøtteskall viser denne korte historien interessante trekk ved forholdet mellom kunnskap og politikk – og tydelige ønsker fra så vel politikk som vitenskap om å etablere institusjoner for utforskning av aktuelle samfunnsproblemer og saksfelter.
Stortingsmeldingen fra 1962 adresserte samfunnsproblemer. Tidligere – og seinere – har andre typer samfunnsutfordringer vært adressert på lignende måter. Eksemplene er mange. Statens vitaminlaboratorium ble etablert i 1928 og skulle garantere innholdet av D-vitamin i tran, en viktig eksportartikkel. Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), opprettet i 1946, var tett knyttet til Forsvarsdepartementet og kunnskapsleverandør for så vel forsvarspolitikk som for industri.
Da Stortinget i 1949 etablerte Statens institutt for tang og tareforskning, handlet det om å få fram kunnskap for en tradisjonell næringsvei i en ny tid og samtidig drive grunnleggende forskning
Forskningsinstituttene i politikken
Den første norske stortingsmeldingen om forskningspolitikken fra 1975 delte forskningssystemet inn i tre deler, forskning ved universiteter og høyskoler, forskning i næringslivet og ved forskningsinstituttene. Mest forskningsressurser ble brukt i instituttene.
Forskningsinstitutter under fellesnavnet instituttsektor er offentlige eller private institusjoner med forskning som hoved- eller sentral oppgave og med statlige basisbevilgninger. I 1975 besto sektoren av mange små og noen større forskningsinstitutter, med ulike formelle rammer og innretninger. Nesten femti år senere har instituttsektoren fortsatt et stort faglig og organisatorisk spenn. Vårt prosjekt konsentrerer seg i hovedsak om de rundt 35 instituttene som omfattes av den statlige ordningen med basisbevilgninger tildelt gjennom Forskningsrådet.
Forskningsinstitutter finnes i de fleste land, men organisering, finansiering og oppgaver varierer. Danmark har to sektorforskningsinstitutter utenfor universitetene, og Sverige har en mye mindre «instituttsektor» enn den norske.
Vitenskap i samvirke med politikk og forvaltning
Forholdet mellom politikk og vitenskap, med vekt på institusjoner for forskning og faglig kunnskapsutvikling, danner kjernen i det pågående forskningsprosjektet som skal munne ut i en bok. Sentrale temaer er både forskningsinstituttenes rolle for politikkutforming og forholdet mellom forvaltningen og instituttsektoren.
Prosjektet er et samarbeid mellom forskere ved Institutt for politikk og forvaltning ved Universitetet i Bergen og NIFU og er finansiert av egne midler. Vi samler forskere fra flere fag og institusjoner og kombinerer historiske og statsvitenskapelige tilnærminger. I antologien analyserer vi kontekst og intensjoner ved etableringen av institutter samt situasjonen i dag – generelt for instituttsektoren og i analyser av enkeltinstitutter.
Vi er opptatt av instituttsektorens og enkeltinstitutters roller og oppgaver. Slik er det en intensjon at prosjektet både skal bidra til forskningen om forskningssystemet og til forvaltningsforskningen.
Forholdet mellom fag og politikk, som arbeidsdelingen mellom direktorater som fagbaserte enheter og departementer som politiske sekretariater, er tema i forvaltningsforskningen. Relasjonene har endret seg over tid og varierer mellom politiske felter.
Direktoratenes oppbygging og virke har variert fra et samfunnsområde til et annet. Hvordan forvaltningen har tatt ansvar for instituttene, har også variert.
Med mål om at politikk skal være kunnskaps- eller evidensbasert er det vesentlig å utforske hvordan kunnskap for politikk blir til, hvilke institusjoner som er sentrale, og hvilke fag og innfallsvinkler som over tid og i dag er sentrale kunnskapsleverandører. Dette prosjektet knytter an til en bredere forskningsinteresse, innen- og utenlands: samvirket mellom forskning og politikk – kunnskapens og ekspertisens rolle i politikkutforming og bruken av forskning.