Forskningspolitikk ser på Nybø og Røttingens kronikk om forskning og miljø. Det er ikke noe galt i det de skriver om forskningens rolle i møtet med bærekraftsufordringene, skriver redaktøren i denne kommentaren, men de tar ikke opp en helt sentral utfordring: Hvordan skal forsknings- og innovasjonspolitikken håndtere det faktum at forskning og innovasjon ikke bare løser problemer – de skaper dem også.
Per Koch, redaktør, Forskningspolitikk
Forskningsminister Iselin Nybø og Forskningsrådets leder John-Arne Røttingen markerte denne uken Verdens miljødag med innlegg i Dagsavisen.
Bakteppet kan synes dystert, skriver de. De er allikevel optimister: «Men i en krevende situasjon skal vi huske at vi har funnet løsninger på klima- og miljøproblemer før.»
De viser til kampen mot sur nedbør og KFK-gasser som gode eksempler på vellykkede tiltak. Dette arbeidet fortsetter, påpeker de to:
«Regjeringen satser gjennom Forskningsrådet spesielt på forskning og innovasjon for lavutslipp i viktige sektorer som transport og jordbruk. Det vil snart gi løsninger som har effekt nasjonalt, og som er attraktive på det internasjonale markedet.»
De viser til at regjeringen har etablert et internasjonalt høynivåpanel for en bærekraftig havøkonomi, ledet av statsministeren, som skal skape økt internasjonal forståelse for at bærekraftig bruk av havet gir bedre miljø, men også høyere verdiskaping.
Utfordringer som mulighet
Videre viser de to til tiltak som skal få norske bedrifter til å bidra med relevant kunnskap og kompetanse til utviklingen av nye og mer bærekraftige varer, tjenester og løsninger.
Argumentasjonen til Nybø og Røttingen passer godt sammen med Innovasjon Norges sentrale fortelling om bærekraft: Norsk næringsliv sitter inne med sentral kompetanse på de områdene der vi trenger nye løsninger, og norske bedrifter kan derfor bli vinnere i en verden der bærekraft og ren energi blir helt nødvendige bestanddeler i den nye økonomien.
Dette henger på greip. Forskning og innovasjon vil spille helt avgjørende roller i arbeidet med å oppfylle bærekraftsmålene til FN, og her ligger det også store muligheter for Norge, ikke bare økonomisk, men også politisk og strategisk. Forskningsministeren og Forskningsrådets leder må bidra til at det norske forsknings- og innovasjonssystemet bidrar med løsninger på sentrale bærekraftsmål.
Forskningen er en del av problemet
Det er allikevel noe som mangler. Deres oppsummering rører ikke ved en helt sentral utfordring: At forskning og teknologisk utvikling er en integrert del av de prosessene som har ført frem til dagens utfordringer.
De presenterer kunnskapsløft og forskning som en verktøykasse som nærmest står utenfor samfunnet, og der det sentrale problemet er at vi ikke har tatt verktøyene i bruk eller at vi ikke har brukt nok tid og penger på å utvikle de verktøyene vi trenger.
De skriver:
«Miljø- og klimautfordringene krever at hele samfunnet mobiliseres til et kunnskapsløft for fremtiden. Næringsliv, offentlig sektor og sivilsamfunn må engasjeres i forskning. Vi lever i en tid preget av dilemmaer. Forskningen vil gi handlingsalternativer når vi skal gjøre viktige valg på vegne av fremtidige generasjoner.»
Vi i denne setningen viser sannsynligvis til fellesskapet, politikerne eller det forsknings- og innovasjonspolitiske apparatet. Det ser så ut som om de deler verden inn i tre separate og uavhengige deler: (1) Verktøykassa (forskning og innovasjon), (2) et økonomisk system som er i ferd med å ødelegge livsgrunnlaget vårt, og (3) politikere og eksperter som vi bruker (1) for å lappe på de negative konsekvensene av (2).
Nå tror jeg verken Nybø eller Røttingen virkelig mener at disse tre delene av samfunnet er tre uavhengige siloer. De har sagt mye som peker i motsatt retning. Men i denne kronikken gjør de bruk av en velkjent retorikk – en rammefortelling – hvor denne gjensidige uavhengigheten er et implisitt premiss og hvor det er forskningen som leverer løsningene. Dette narrativet stopper mange i å ta tak i sentrale forsknings- og innovasjonspolitiske problemstillinger.
Forskningen er en integrert del av de prosessene som har gitt oss dagens utfordringer
I virkeligheten er det ikke noe klart skille mellom disse tre delene av samfunnet. Forskning og innovasjon er en integrert del av vårt økonomiske system. Næringsliv, offentlig sektor og sivilsamfunn er allerede sterkt engasjert i forskning, og forskningsmiljøene er allerede aktivt involvert i utviklingen av de andre sektorene. I mer enn hundre år har forskningen vært med på å bestemme utviklingen av norsk nærings- og samfunnsliv.
Mange innovasjonsforskere har da også dokumentert hvordan innovasjon og teknologisk endring er integrerte deler av de sosiale og kulturelle prosessene som har skapt det moderne industrielle samfunnet. Jeg viser her til Mark Knells oppsummering av ny forskning på teknologiske revolusjoner og sosial endring her i Forskningspolitikk.
De fleste av de problemene vi står overfor i dag skyldes blant annet forskning og forskere. Dette gjelder forurensning, klimaendringer, kostholdsproblemer og krigføring. Opp gjennom historien har vi sett hvordan forskere aktivt har bidratt til kvinneundertrykkelse, rasisme og homofobi.
I slike sammenhenger er det ofte bekvemt for både forskere og politikere å legge skylden på grådige kapitalister og andre som hensynsløst misbruker forskernes «nøytrale» resultater i utbytting av natur og kultur, men faktum er at forskerne og forskningsmiljøene ofte er frivillig med på reisen. De er med på å stake ut kursen.
Forskning og innovasjon har vært en sentral del av norske politiske strategier
I de fleste industrialiserte land er de nasjonale innovasjonssystemene bygd opp i et samspill mellom næringslivet, forskningssektoren, offentlige etater, politikere og andre interessenter. Som Mariana Mazzucato har vist har offentlige institusjoner stått sentralt i utviklingen av mange av de samfunnsomformende innovasjonene vi ser konsekvensene av i dag. Tore Li dokumenterer i sin nye bok hvordan forskningspolitikk og nasjonsbygging har gått hånd i hånd i mange land, Norge inkludert.
Det norske forskningssystemet er i påfallende grad dimensjonert ut ifra næringslivets og samfunnets behov, med etablering av utdanningsløp og forskningsinstitutter som hjelper bestemte næringer og samfunnsområder. Slik bør det være, men det betyr også at ingen av oss som har vært med på å utvikle dette systemet, kun kan legge skylden på «de andre» når noe går galt.
Departementenes, Forskningsrådets og Innovasjon Norges ansatte er også en del av dette systemet.
Hvordan håndtere de negative konsekvensene av forskning og innovasjon
Professor Johan Schot fra Universitetet i Sussex uttrykte det på denne måten i et intervju i Forskningspolitikk:
«We have built up a government and a governing system where we create a niche or a separate comfortable space for science, and we say this is necessary to create all the benefits.
To some extent they need such a space, and we can see that science and innovation has produced many positive benefits. The question is whether the negative consequences have become bigger than the positive ones? Is our current system on dealing with the negative consequences still sufficient? I don’t think so, because the problems have become too big.»
Gro Harlem Brundtlands tro på gass
Det var merkelig å høre bærekraftens mor, Gro Harlem Brundtland, forsvare olje- og gassnæringens plass i den fremtidige norske økonomien på Innovasjon Norges innovasjonstale-arrangement i forrige uke.
Det norske oljeeventyret var resultatet av en storslagen strategisk satsing på forskning og innovasjon, og det ga mening i den tiden Norge bygget opp næringen. Men det er påfallende at så mange i 2018 ignorerer det åpenbare faktum at Norge har bidratt aktivt til de CO2-utslippene som nå truer vår eksistens.
Brundtland brukte implementering av CO2-avgiften på sokkelen som et eksempel på et «sentralt miljø- og klimatiltak «som «har styrket norsk olje- og gassvirksomhet». Med rette løftet hun opp dette vedtaket som et eksempel på radikal norsk politisk innovasjon.
CO2-avgiften gjorde miljø- og klimainvesteringer lønnsomme, påpekte Brundtland, slik at denne sektoren nå fremstår som den mest konkurransedyktige i verden:
«Og det må vi jo sørge for at den fortsatt er i de mange tiår i overgangen til entydige bærekraftige energiløsninger, hvor ikke minst gass vil være en viktig del av totalbildet.»
Brundtlands tenkning er et godt eksempel på hvordan samspillet mellom næringsliv, politikk, forskning og samfunnsbehov opp gjennom historien har låst oss fast i løsninger som skaper mer problemer enn de løser.
Det er naturligvis bra at norsk olje- og gassnæring bidrar til mindre utslipp på sokkelen enn tilsvarende næringer i andre land, men det kan umulig være uproblematisk at disse miljøtiltakene bidrar til at Norge forlenger olje- og gassalderen på bekostning av helt CO2-frie energiformer. Vi må i hvert fall kunne diskutere om dette er en ansvarlig måte å bruke norsk kompetanse på.
Forskning og innovasjon er også en del av løsningen
Brundtlands historie er med andre ord et klart eksempel på at forskning, politikk og næringsutvikling ikke er tre separate sfærer, der den ene kan brukes til å fikse problemer i den andre. Vi må ha forståelse for at forskning og innovasjon like ofte skaper problemer som de løser dem.
Det betyr ikke at vi skal slutte å bruke forskning og innovasjon i møtet med store samfunnsutfordringer. Jeg er helt enig i at vi vi bør bruke slik kompetanse i enda større grad enn i dag.
Men vi stopper ikke de destruktive kreftene ved å ignorere det systemet som har skapt dem. Vi trenger en forsknings- og innovasjonspolitisk debatt som ser forskning og innovasjon som integrerte deler av det totale systemet vi tar del i, et «økosystem» har både biologiske, økonomiske, sosiale, kulturelle og politiske dimensjoner.
Fremtidstenkning og idédugnader
Vi trenger et politisk system som er i stand til å tenke fremover og drøfte både de potensielt gode og potensielt negative følgene av forskning og teknologiutvikling, og som også har rett til å markere grenser når en ny teknologi truer vårt demokrati, vår velferd eller naturen.
Nybø og Røttingens artikkel har overskriften «Kunnskap er kuren miljøet trenger». Det er utvilsomt sant, men igjen er det slik at rammefortellingen de har valgt lett fører til tanken om at det er forskerne alene som kan levere denne kunnskapen.
På samme måten som samspillet mellom forskere, teknologer, næringslivsfolk, politikere og andre samfunnsaktører har ført oss ut i disse problemene, er det grunn til å tro at vi må trekke på mange typer kompetanse for å komme ut av dem.
Dette gjelder teknologiske løsninger, men det gjelder også utviklingen av en større innsikt i de komplekse sosiale, økonomiske og teknologiske prosessene som leder frem til den typen skifter vi nå baler med, slik at vi kan forberede oss på både de negative og positive konsekvensene av de neste generasjonene med samfunnsomformende innovasjon, om dette nå er digitalisering og kunstig intelligens, nanoteknologi og bioteknologi eller noe helt annet.
UNESCOs fremtidstenker Riel Miller har gjort rede for en mulig måte å involvere eksperter og borgere i slike idédugnader på her i Forskningspolitikk. Som han understreker, kan du ikke forutsi fremtiden – i hvert fall ikke med stor sikkerhet. Men du kan bruke ideer om ulike fremtider til å øke din forståelse av den kompleksiteten som ligger under dagens situasjon og med det dagens og morgendagens utfordringer.
Forskerne kan være med på å berge verden, men ikke alene
Svaret på spørsmålet om hvorvidt forskerne kan redde verden eller om de bare skaper flere problemer, er nok at de kan være med på å berge verden, men at de må gjøre det i samarbeid med andre kloke hoder i andre deler av samfunnet. Deres ekspertise må spille sammen med andre typer ekspertise om vi skal klare å forstå hva som faktisk foregår i dagens forvirrende verden.
Her er faktisk Norge godt skodd.
Norges forskningsråd har lenge arbeidet aktivt med det som kalles ansvarlig forskning og innovasjon (responsible research and innovation RRI). Dette er noe langt mer enn forskningsetikk. RRI har nettopp som formål å – som Richard Owen, Phil Macnaghten og Jack Stilgoe utrykker det – å bevege oss fra en forestilling om «vitenskap i samfunnet» til en tanke om «vitenskap for samfunnet, med samfunnet.»
Jack Stilgoe og Richard Owen har vært med i Forskningsrådets arbeid med programmet for ansvarlig forskning og innovasjon. Stilgoe innledet også på Forskningsrådets forskningspolitiske konferanse tidligere i år.
De tre identifiserer tre sentrale trekk ved ansvarlig forskning og innovasjon:
1. Behovet for et demokratisk grunnlag for identifisering av formålene med forskning og innovasjon og en orientering mot gode og ønskelige effekter.
2. Utvikling av en større evne til politisk fleksibilitet og respons ved bevisst bruk av blant annet forventninger, refleksjon og diskusjon om forskning og innovasjon.
3. Klargjøring av ansvar i en verden der forskning og innovasjon forstås som kollektive handlinger med usikre og uforutsigbare konsekvenser.
Til andre momenter som ofte nevnes i denne sammenheng, finner vi åpen adgang til forskningsresultater, bedre kjønnsbalanse i forskningen, en forskerutdanning som setter kandidatene i stand til å diskutere konsekvensene av egen og andres forskning og behovet for kunnskapsbaserte politiske prosesser.
Jack Stilgoe drøfter ansvarlig forskning og innovasjon på Forskningsrådets konferanse
Forskningsetikk +
Dette er noe langt mer enn et spørsmål om ren forskningsetikk. Forskningsetikk er ofte noe som pålegges forskeren eller forskningsmiljøet – nede i systemet. RRI hører like mye hjemme på det politiske nivået, noe også EU-kommisjonen har tatt til følge.
Innovasjon Norge har gjennom de siste årene arbeidet systematisk for å bygge opp en forståelse av at næringslivets innovasjonsaktiviteter må være både ansvarlige og bærekraftige, og ikke bare økonomisk lønnsomme. Dette reflekteres blant annet i opprettingen av en egen divisjon for bærekraft.
I noen grad er kravet om bærekraft et etisk krav som Innovasjon Norge stiller til de bedriftene som mottar støtte, men kravene om bærekraft og ansvarlighet er også brakt opp på et mer overordnet nivå: Som elementer som hører hjemme i utviklingen av strategier og innovasjonspolitiske tiltak.
Allikevel er det ikke grunn til å legge skjul på at dette er vanskelige prosesser og at vi fremdeles ikke har den kompetansen som skal til for å gjøre forsknings- og innovasjonspolitikken til noe mer enn fordeling og kontroll av penger til forskere, bedrifter og offentlige institusjoner. Men det går det an å gjøre noe med.
Videre lesning:
Ansvarlig forskning og innovasjon – hva betyr det i praksis? (Forskningspolitikk)
Ansvarlig forskning og innovasjon i Norges forskningsråd (Forskningspolitikk)
Hva er ansvarlig kreftforskning? (Tidsskrift for Den Norske Legeforening)
(8. juni: Rettet feil, lagt til videre lesning)
Hovedbilde: Peter Sellers i Dr. Strangelove, Or: How I Learned To Stop Worrying And Love The Bomb, en film som på absurd vis forsøker å håndtere katastrofale følger av møtet mellom forskning og politikk. (Foto Stanley Kubrick)